fredag 24. mai 2013

Hva innebærer det egentlig å forstå?

Jeg hadde et stort ønske om å bli forstått. Hva jeg ønsket at andre skulle forstå vet jeg egentlig ikke. Kanskje hadde det  føltes godt om noen faktisk kunne forstå hvordan jeg hadde det. Kjenne på smerten, se det på hele meg hvordan jeg har det på innsiden. Forstå hvorfor jeg gjør det jeg gjør. Eller hvorfor jeg ikke orker noenting, eller hvorfor jeg har bestemt meg for at akkurat den tingen er viktig for meg. Kan andre forstå hvorfor dette er vanskelig? Eller hvor vanskelig det faktisk er?

Det er på godt og vondt man treffer andres uvitenhet og såre (trøstende?) kommentarer. Et klapp på skulderen og ordene "det går så bra så". Hva vet vel du om det?  Eller kommentarer som "det var godt hun ikke døde etter en uke da". Lite visste de om at jeg hadde gitt hva det måtte være for et ørlite øyeblikk med Sarah Louise i live. "Det er bra du har så mange barn". What? Jeg er evig takknemlig for alle mine skjønne små, men jeg har ingen barn å miste. "Du kan jo bare få et nytt barn", men det vil aldri på noen som helst måte kompensere for eller erstatte det barnet vi mistet. Det vil heller aldri kunne ta vekk alt det vonde. Eller kommentaren jeg fikk da det var gått 4 måneder; "Åå, gjør det vondt enda?". Enda? Huff, jeg prøver så godt jeg kan. Hva gjør jeg egentlig feil, som har det så vondt enda? "det er vel bare å bite tenna sammen og gå videre". Ja, er det det? Er det så enkelt? For noen kanskje, men ikke for meg. Jeg hadde behov for å skåne meg sjøl for alle disse kommentarene som kommer av uvitenhet og mangel på noe å si. Jeg ble på en måte lei av at jeg skulle forstå andre og vende det gode kinnet til, da et fåtall av de rundt meg forstod meg. Jeg holdt meg derfor hjemme for det meste. Der slapp jeg å gå på utrygge veier. Der slapp jeg å forholde meg til alle andres meninger om hvordan dette er, hvordan jeg skulle føle og prosessene i en sorg som alle kan så mye om. Jeg visste det var omsorg. Jeg visste at alle ville meg alt godt. Jeg visste at veldig mange hadde det vondt sammen med meg. Jeg visste at det som ble sagt mentes som trøst.

Jeg følte det bare ikke.




"Hva skal jeg si til alle som ikke forstår?
Alle som sier jeg er sterk
Sterk? Jeg overlever
Men å overleve er ikke det samme som å klare å leve.
Det finnes to alternativer.
Å leve eller å dø.
Det handler ikke om styrke.
Og lever jeg, så gjør jeg det livet krever


En time av gangen, en dag av gangen og et skritt av gangen. Den ene foten foran den andre... Jeg skjønte fort at natt og dag kommer fortløpende om det passer meg eller ikke. Tiden stod bare stille innenfor våre 4 vegger en liten stund. Her ble det også tydelig etterhvert at livet krever at vi lever det. Vi må bare tilpasse det den situasjonen man er i, positive, negative, utfordrende, spennende, krevende og vanskelige. Jeg har vært nødt til å gjøre det som passer meg, i mitt tempo og med tiden som en god venn. Alle andres velmenende råd om hva som var riktig, viktig og best måte å gjøre tingene på hjelper så lite da kroppen, hodet og hjertet sier noe annet. Jeg tror jeg har blitt flinkere til å lytte til hva kroppen forteller meg og hva jeg har behov for.

Jeg skjønte fort at ingen kan forstå meg helt. Det er ikke menneskelig å skulle kjenne på et slikt ubehag, på terror og tortur. Vi hadde ikke klart å leve med en slik påkjenning konstant på kroppen. Det slo meg at dette vil bli en forferdelig ensom vei å gå.  En evighetslang vei. Jakten på forståelse gikk i grus sammen med gleden, håpet og troen på at jeg noen gang skulle få det bra igjen.

På vår ensomme, grusomme veg møtte vi allikevel en forståelse som ikke kan måles med noen annen. Møtet med andre foreldre som også har mistet sine kjæreste skatter, det kan ikke beskrives med ord. Det har vært og er noe helt spesielt å møtes i sorggruppe. Å høre på andres historie om tapet av sitt dyrbare barn er av stor påkjenning. Uendelig trist og vondt. Samtidig satt vi der og nikket annerkjennende til hverandres fortellinger. Alltid har noen kjent seg igjen og bekreftet at de føler det samme, har kjent på det samme, gjør det samme og de forstår. De forstår fordi de også har opplevd det verste som kunne hende dem. Å miste sitt barn. I møte med disse nydelige menneskene er det en ro, en spesiell og varm stemning og det er ingen kamp om hvem som har det vondest. Forståelsen for at vårt tap av Sarah Louise er det verste og vondeste som kunne hende oss er der. Og deres tap av et barn er deres største og verste mareritt. Ulike historier trenger ikke å bety ulik sorg. De felless opplevelsene, følelsene, ønskene og håpet er så treffende og skremmende likt. Samtidig som det gjør så godt. Det er forferdelig å tenke på at så mange har det like vondt som meg og som oss. Jeg er allikevel glad for at det finnes slike sorggrupper og at frivillige vakre mennesker ønsker å stille som likemannsstøtte og drive disse gruppene. En fenomenal jobb, godt opplegg, trygge rammer og en unik opplevelse av å bli forstått er hva denne gruppen har å by på. I tillegg knytter man kontakter med fantastiske mennesker som deler sine innerste tanker, de deler og byr på livet sitt og de deler sin mest dyrbare skatt. Den vakreste stjerna på himmelen <3.

Jeg mener på ingen måte at man er nødt til å forstå.  For meg handler det mer om den jakten jeg i en periode hadde etter forståelse. Kanskje et ønske om å føle meg "normal". Et ønske om å bli godtatt på et vis. Et behov for at min sorg er min sorg, og at det er jeg som skal gå i møtet med det ukjente på min måte.Jeg er heldig som har så mange rundt meg som virkelig er der for meg. Om de kan forstå eller ikke så lytter de til hva jeg trenger. De er med på berg og dalbanen når vi er sammen og jeg får lov til å bare være meg selv.  Min nærmeste familie på begge sider har vært enestående hele veien. De har latt meg, min samboer og barna lede an veien. De har fulgt etter i våre spor, og de har lest mellom linjene hva vi faktisk ønsker av hjelp, støtte, omsorg og kjærlighet. Jeg tror at Sarah Louise har bundet oss alle sammen nærmere om mulig. Støttespillere som vi har i vår familie vet jeg at alle desverre ikke har da de opplever sine verste mareritt. Jeg skulle ønske det var en selvfølge.....

Ta godt vare på deres nærmeste. 

Ingen vet hva morgendagen bringer.


onsdag 22. mai 2013

Det varmer




De vakre menneskene jeg har rundt meg

 Da vi mistet vår lille tulle Sarah Louise fikk vi kjenne på viktigheten av å ha snille og gode mennesker rundt oss. Og det kan ikke beskrives med ord hvor takknemlig jeg er for at jeg og min familie kjenner og er omringet av så utrolig mange vakre mennesker. Vi har fått så mye varme og omtanke via meldinger, tlf, mail, facebook, brev, gaver og besøk. Jeg har desverre ikke tatt bilde av alt som har dukket opp, men jeg har et lite knippe bilder jeg gjerne vil dele.

Tusen tusen takk alle sammen <3



















Skinnfellen til Sarah Louise er det min mamma som har laget. De andre 3 barna fikk hver sin skinnfell da de ble født. Det er fint og godt og ha en til henne også. Vi har den liggende i en stol og bruker den hver eneste dag. Den varmer på alle måter <3





Dette bilde av et hjerte kom ei venninne med på døren. Det traff meg veldig og tårene trillet. Det kom som bestilt da jeg denne dagen prøvde å rydde vekk vuggen som hang i taket akkurat her. Det ble for meg veldig symbolsk og sterkt og kunne bytte ut vuggen med dette røde varme hjertet. Ingenting kunne passet bedre. Jeg betrakter bilde og mine 4 barn hver eneste dag <3 <3 <3 <3






Det å skape minner og ta vare på de få minnene jeg har kjenner jeg er utrolig viktig for meg. De viktige øyeblikkene må bevares og gjemmes i hjertet. Ei jeg kjenner har beriket minnene mine ufattelig mye, da hun tegnet disse nydelige bildene og sendte de i posten til meg.


Sammen i hjertet - for alltid



 En engel i himmelen



Det varmer når noen bryr seg og det føles godt når noen er triste og lei seg sammen med meg. Jeg gråter og har grått mange salte tårer sammen med familie, gode venner, kjente og kjære. Jeg smiler og ler også, både aleine og med andre. Jeg lever! Jeg kjenner varmen fra dere alle sammen. Jeg vet jeg har tatt mange skritt i riktig retning, men det hadde vært så mye tyngre hvis jeg skulle gått dem helt aleine. 

Tusen tusen takk for all støtte, omtanke og gode ord. Takk for at du er du, hver eneste en av dere. Jeg trenger dere alle sammen.....også på veien videre <3




Lys og varme
Når mørket no har sænka sæ
går æ stilt igjennom rommet
og følelsan dæm slit i mæ
ka vill framtida gi
og dein arven vi har gitt dæ
kain vær tung å ta med sæ
vill du spør oss
vill du last oss
vill du kall det for
ett svik.
Men sola som gikk ned i kveld
ho ska skin før dæ min kjære
og føglan som e fri
dæm ska vis veg
og ailt ska bli
mykji lys og mykji varme
tru og håp
det kain du få med
mange tåra
tunge stunde
e æ redd før at det bli. 
 
 
Når sola jage natta bort
så kryp du godt innte mæ
og gjømt e aill de tunge tankan
dæm æ hadd i går
i liv og latter spør du mæ
om regnet og om sola
og svaran
som æ gir dæ
e it j dæm æ hadd
i går.
Men sola som gikk ned i kveld
ho ska skin før dæ min kjære
og føglan som e fri
dæm ska vis veg
og ailt ska bli
mykji lys og mykji varme
tru og håp
det kain du få med
mange tåra
tunge stunde
e æ redd før at det bli.



onsdag 8. mai 2013

Jeg kjente ikke meg selv....

Sorgarbeid handler om hvordan man mestrer og tilpasser seg de praktiske og sosiale forandringer som et tap medfører. Mange tror de vet hva sorg er og hva sorg kan innebære fordi de vet noe om de ulike fasene i en sorgprosess. Men det er ikke så enkelt.

Jeg trodde også jeg visste noe om dette. Både fordi vi har hatt litt om det da jeg studerte vernepleien, men også fordi jeg har følt på sorg tidligere og mistet noen jeg har vært glad i og noen jeg har hatt mye med å gjøre.

Nå vet jeg at jeg visste svært lite om hva sorg er og hvordan den tar bolig i kroppen og til tider styrer deg helt.....før jeg mistet Sarah Louise.

Jeg har heldigvis sovet godt stort sett hele tiden. Til å begynne med var jeg så utslitt da jeg først la meg, så jeg sovnet umiddelbart. Jeg har vært litt redd for å bli liggende å tenke, gruble og gråte hele natten og har bevisst skjøvet bort tankene så godt jeg kan ved leggetider. Det har funket ganske bra for meg, med noen få unntak.

I tide og utide havner jeg rett tilbake i fødsel, eller jeg er i sykebilen på vei til sykehuset. Noen ganger har jeg akkurat fått Sarah Louise i armene. Jeg gjennopplevde det som skjedde ganske ofte de første ukene. Og jeg syns det var ubehagelig de første gangene. Det kom så plutselig. Jeg kunne være på gåtur i skogen og var lite forberedt på de visuelle bildene jeg fikk i hodet. Det føltes som et slag i magen og jeg ble ofte kvalm og uvel. Jeg fikk ofte hjertebank og det strammet seg i brystet. Jeg ble på en måte tvunget til å gå igjennom ulike hendelser fra fødselen og tiden rett etterpå. Da dette kom mens jeg gikk på tur tror jeg det var en smak i munnen jeg fikk fordi jeg var sliten som minnet om en smak jeg hadde hatt før.......og plutselig var jeg der, midt i fødselen. I etterkant kan jeg se at dette er minner som tvang meg til å konfrontere det som hendte, og at det er endel av bearbeidelsen av tapet av jenta mi.

Jeg kjente også på en slags angst eller redsel som jeg aldri før har kjent på kroppen, og jeg ønsker aldri å måtte kjenne på den igjen heller. Da redselen kommer snikende, fikk jeg forferdelig hjertebank. Pustevansker ble et faktum og jeg kjente en lyst til å flykte. Jeg frøys helt fast der jeg sto og klarte ikke å gå videre eller vekk fra situasjonen jeg var i. Jeg hadde ikke lenger kontroll over meg selv. Det hele var skremmende og jeg husker jeg tenkte "håper jeg besvimer" fordi jeg bare ønsket meg vekk. Jeg svettet og hadde en ubeskrivelig indre uro. Og blikket mitt var veldig flakkende. Jeg var lettere hysterisk da situasjonen var over, og jeg kom til meg selv på en måte igjen. Ingen god følelse i det hele tatt, og jeg kan ikke idag heller sette ord på hva det var jeg var redd for eller reagerte på. Det kom bare snikende.

Jeg snakket med en psykolog om dette, og han sa at denne type angst var helt ufarlig, men noe av det mest forferdelige man kan kjenne på kroppen.  Jeg hadde bare et par situasjoner der jeg virkelig følte på at jeg ikke mestret kontrollen på meg selv. Andre ganger klarte jeg å puste meg igjennom det hele med en teknikk som legen min viste meg. Har du noen gang hatt angst/panikk? Jeg tar av meg hatten for de som lever med en slik redsel dag etter dag. Ingen kan se hvordan en person som sliter med angst egentlig har det. Jeg ante ikke at det var sånn det føltes, før jeg plutselig ble overmannet og styrt av noe som gjorde at jeg følte meg fremmed for meg selv.

Angst og frykt etter dødsfall, avspeiler ofte økt sårbarhet. Fra å være en trygg plass å ferdes i, oppleves verden som utrygg. All engstelse innebærer et høyt energiforbruk og jeg følte meg tappet for krefter. I tillegg har jeg hatt store konsentrasjonsvansker og en teflonhjerne til tusen. Jeg har trodd at jeg var godt på vei inn i de dementes verden. Ingenting fungerte som det skulle. I flere tilfeller har jeg tenkt at jeg ikke kjenner meg selv igjen. Jeg ante ikke hvordan jeg ville reagere, hva jeg reagerte på, om jeg ville ha noen reaksjoner i det hele tatt. Alt ble nytt og man må på en måte føle seg fram, ta et skritt fram i sorgens verden, og to skritt tilbake om det er behov for det.

Sorg er altoppslukende og jeg har flere ganger trodd at jeg kommer til å bli gal. Men jeg vet både fordi jeg har lest utrolig mye om det, men også fordi jeg har snakket med flere at alle disse etterreaksjonene er helt vanlig. Jeg er ikke og har ikke vært syk på noen som helst måte. Jeg har drevet med sorgarbeid fordi jeg mistet vår umistelige lille frøken, vakre Sarah Louise.

fredag 3. mai 2013

Savn og lengsel...

Det gjør fysisk vondt.

Dagene etter begravelsen var fylt med tomhet. Vi gjorde ikke så mye, stirret ut i luften, klarte ikke å tenke og gråt nesten ikke.

Det var noen rare dager og jeg har flere ganger seinere ønsket meg tilbake til de "tomme" dagene.

Dagene ble etterhvert fylt med en ubeskrivelig smerte som snørte seg sammen i bringa. Konstant hjertebank og vansker med å puste til tider. Jeg var mye skjelven.

Jeg kunne ikke med min villeste fantasi skjønne at dette kunne være sant. Hvordan kunne dette skje meg? Har vi mistet den nydelige vesle jenta vår? Vi som gledet oss sånn og alt var så klart.....

Hvorfor?

Hvorfor må noen miste sitt barn?
Hvorfor ikke du?
Hvorfor jeg?

Hvorfor er det mange som ikke kan snakke om det?
Hvorfor kan ikke du?
Hvorfor kan jeg?

Hvorfor tror mange at tiden leger alle sår?
Det er ikke sant!
Såret får en skorpe som lett rives opp igjen.
                                                                  "LUB 2005"

Det sterke savnet etter jenta vår, lengselen og smerten er allestedsnærværende. Uansett hvor jeg går, står eller sitter, føles alt så innmari feil.

Ingen aktivitet blir som den skulle vært, for Sarah Louise er jo ikke med. Hun ligger ikke i vuggen som hang i taket.



 Eller koser seg på skinnet på gulvet. Hun ligger ikke å sover på pappas bryst, eller pludrer og ler da storesøsken gjør morsomme grimaser. Hun skriker ikke fordi hun vil ha mat, og hun svinger seg ikke rundt på gulvet i mammas armer etter musikk som "bæ bæ lille lam"

fordi hun ikke er her.....

Det er så utrolig mye vi skulle gjort....... du og jeg <3

Tomrommet kjennes i luften ute og i veggene i huset. Rundt kjøkkenbordet når vi spiser. Og når vi pakker oss ut i bilen. Tomrommet er der hver dag og vil alltid være der. Familiebilder blir ikke som de skulle vært. Og det river i hjertet hver eneste gang, hver eneste dag jeg kjenner på, ser, føler og blir minnet på dette tomrommet.  En sang på radioen er nok....

Savnet og lengselen gir meg til tider en følelse av desperasjon.....jeg blir kvalm og uvel. Det er sterke, uante krefter som påvirker meg fysisk og psykisk og som er en av brikkene i denne berg- og dalbanen.

Sarah Louise er idag med meg når jeg danser på gulvet, går turer i skogen eller er på besøk. Hun er med meg i hjertet og i tankene hver eneste dag..... men savnet og lengselen er også der.