Snart 2 - års dagen til Sarah Louise

Det nærmer seg veldig.....  Mandag 8 september. Om 4 dager er det 2 år siden vi fikk vår lille engel Sarah Louise. To år føles som om det var i går, samtidig som det er en hel evighet siden.

Det merkes på kropp og sinn at dagen nærmer seg. Jeg går inn i september måned med krum rygg, uvel mage, og hodet er fylt med bomull. Dagene er generelt tyngre. Jeg har en indre uro og føler jeg stresser med noe- uten å vite helt hva. Hvorfor er det slik? Det er som jeg fylles med en frykt - en redsel for noe. Men hva er jeg redd for?

Et evig tankekjør er igang. Tilbake til da jeg gikk der med struttende, stor mage. Uvitende om hva som skulle skje. Og uvitende om hvor fort livet blir snudd på hodet. Jeg er tilbake til tiden før alt ble forandret. Til vår egen 22 juli. Det er den største krisen, sjokket og traumen vi har opplevd og kjent på kroppen.

I disse dager tenker jeg på hvordan det hadde vært om Sarah Louise på 2 år hadde løpt om kapp med sine søsken, med kjole på og med rødlig krøllete hår, strålende fornøyd med ballonger og kake. Tankene er ikke til å unngå akkurat nå.

Jeg merker jeg er mer sårbar og det kan nok være noe av årsaken til at jeg stresser og føler en slags frykt. Å miste litt kontroll over egne følelser, reaksjoner og energi føles ikke alltid like bra. Hva hvis tårene plutselig bare triller? Eller at jeg freser av irritasjon til noen, kun for bagateller? Tålmodigheten taler sitt og jeg føler meg litt uten lunte innimellom. Kanskje er det en redsel for å ikke takle alle situasjoner like bra. Tankekjøret, stresset og uroen er energitappende og krever mye, uten at jeg kan styre det. På de verste dagene kan det føles som om jeg har besteget en fjelltopp, eller hatt en lang etappe i et maraton. I min noe hektiske hverdag er det ikke bare å frigjøre tid og stunder til å tenke, være alene eller til å forberede meg på det som kommer. Derfor tror jeg også at frykten for de ukontrollerbare reaksjonene, som jeg vet kan komme når som helst om det passer eller ikke, blir et faktum.

I hverdagen ellers er det jo lite som forandres den 8 hver måned, eller da vi går inn i september måned. Alt går sin gang. Skolen er i full sving, sammen med fotball, dans og sang. Heldigvis er det sånn. Det er inni meg og inni den og de personer som er i sorg forandringene skjer. Alt ligger i hodet, tankene og i minnene. Hverdagen er den samme, men med et barn, en søster, mor eller far for lite. Og det er utrolig vanskelig til tider. Jeg tror det er helt normalt at man i perioder tenker mer, kjenner på savnet, lengselen og håpløsheten. Og jeg tror det er viktig å tørre å kjenne på det, tørre å være lei seg og la seg selv få lov til å ha en dag eller 4 til sorg og ettertanke. For meg representerer den 8 noe annet enn de aller fleste. Jeg har også erfart så langt i denne evige berg og dalbanen at da dagen først er her, så går det ganske greit å komme igjennom den. For meg er dagene i forkant, da jeg gruer meg, stresser og føler meg litt under bakkenivå, de verste.

Hva gjør vi så på denne merkedagen? Her hos oss ønsker ungene at dette skal være en dag som feires på et vis. De vil ha ballonger og kake slik en bursdag ofte har. På 1 årsdagen pyntet vi litt ekstra på graven, bakte kake og blåste ballonger, slik ungene ønsket. Det ble en fin markering. At andre i familien, venner eller bekjente også har husket på denne dagen, varmer veldig. Det er viktig for oss som har mistet noen kjære og nære at de ikke blir glemt <3

Jeg ønsker at denne dagen skal brukes til å minnes. Se på bilder og prate om Sarah Louise og det som skjedde da, og fram til nå. Hva gjorde vi og hva tenkte vi og hva er vi glade for. Jeg ønsker at denne dagen skal være en dag vi samles, gjerne hele familien og venner. En dag vi tar litt ekstra godt vare på hverandre. En dag vi setter av tid til hverandre, en dag vi kan gråte og le. En fin dag med de som betyr mest.

Jeg har behov for slike dager. Og jeg har troen på at åpenhet gjør alle godt. Det er viktig å finne tid til refleksjon, sammen med andre. Kanskje er det andre i familien, venner og bekjente som også trenger tid til akkurat dette. Tunge, ensomme tanker eller gjemte tårer - tror jeg kan skape vansker for kropp og sinn.

I møte med 2 årsdagen til min lille nydelige skatt har jeg skrevet et lite dikt:

Alltid med oss...

Jeg tenker på deg under solnedgangen

Du er i rommet når vi synger nattasangen.

I lek og på alvor, ungene deg minnes.

Det er godt å se at kjærligheten til deg i blant oss finnes.

Den myke vinden som stryker mitt kinn,

et lite tegn fra deg som varmer mitt sinn.

En sang på radioen, jeg stopper opp.

Skrur lyden høyt, mens hjertet gjør et hopp.

På tur i skogen blant mose og trær,

du er med oss i lyngen og plukker bær.

Ikke en dag har gått uten deg i mine tanker.

Du har din plass i mitt hjerte som banker.

Jeg kikker stadig opp på himmelen blå

og undres hva min engel gjør nå?

Da mørket kommer og stjernene skinner,

drømmer jeg om deg og lager gode minner.

For meg du er den vakreste stjerne,

som smiler så flott og lyser i det fjerne.

De første dagene med ny baby og lillebror

Tiden står ikke stille her på Costa del Solhaug. Lillebror er nå 5 og en halv måned gammel, utrolig vakker, glad og medgjørlig. Det skjer mye og spennende ting hele tiden.

Det har vært sommerferie siden sist, vi har hatt den store barnedåpen, innkjøring i førsteklasse med Ada Isabel, reportasje i Hjemmet og nå nærmer det seg 2 år siden vi mistet vår lille skatt Sarah Louise <3. Det knyter seg i magen...

Nå vil jeg fortelle litt om tiden rett etter fødselen.

Jeg har ikke ord for den opplevelsen og gleden det er å få et nyfødt lite barn i armene. Fantastiske knirkelyder, så varm og god, hjelpeløs, men likevel så perfekt.

Vi ble raskt kjørt inn på vårt eget rom. Der lå vi, helt stille. Ingen sa noe, tårene trillet, jeg skalv og vi turde nesten ikke se på han engang. Han var godt pakket inn i tepper, fortsatt klissete, blodig og våt. Det nærmet seg vaktskifte, og ingenting mer ville skje før det kom nye pleiere inn til oss. Han ble lagt til brystet og visste akkurat hva han skulle.

Pappaen gråt og jeg gråt. Det var overveldende og endelig være ferdig. Vi var utrolig slitne begge to. Slik lå vi en hel evighet og prøvde å forstå at vi hadde fått en sprell-levende liten gutt, alt hadde gått bra og vi kunne endelig begynne å puste igjen.

Vi ringte begge hjem og delte gleden med resten av familien. Lettelsen var stor.

Nye pleiere kom inn, og alle gratulerte oss med vidunderet, de snakket om fødselen, kaoset, følelsene og hvordan vår opplevelse av det hadde vært. De undersøkte meg, siden jeg klagde på smerter i magen og hadde blødd mye. Det var mye igjen som måtte klemmes ut. Etter sengeskift, en dusj og nye klær skulle lillebror veies, vaskes og måles, og jeg ville også være med. Jeg har vært utrolig sprek og raskt på beina etter alle fødslene. Denne gangen var ingen unntak, men hadde vel ikke kjent det om formen var dårlig heller. Jeg ville være der han var hele tiden.

Vi valgte å være for oss selv denne første kvelden. Vi hadde vel ikke energi til noe annet heller. Vi trengte litt tid. Tid til å kikke, ta på, lukte på og kose med vår lille go`gutt. Vi trengte å være alene og ta inn over oss alt som var skjedd denne dagen. Og vi trengte tid til å slippe løs en spenning i kroppen som hadde sittet som en klo om brystet i nesten 9 måneder. Det var en spesiell rar stemning, litt tom på et vis, skremmende, rørende flott, sårt og vakkert. Tenk at vi hadde fått en så perfekt liten, deilig babyklump. Vårt 5 barn.

Lite sov vi den første natten. Alt var nytt og det gikk liksom ikke opp for meg at vi endelig hadde nådd mål- nok en gang. Jeg hadde ikke klart å se for meg hvordan det ville bli på forhånd. Å få en baby. Veien dit var så uendelig lang. Samtidig lå jeg der og kjente på en lykkefølelse, en forelskelse, en glede. Og jeg var så stolt! Så stolt over å ha klart det. Over å ha gjennomført disse tøffe månedene, og jeg var stolt over å ha den gode følelsen der og da. Jeg var og er utrolig takknemlig og stolt av å få være mammaen til denne perfekte lille karen og hans flotte storesøsken. Jeg er heldig jeg <3 <3 <3 <3 <3

Dagen etter hadde vi avtalt å få besøk av storesøsken, besteforeldre og tante. Ungene struttet av glede, der de kom dansende inn med presanger, gode klemmer og latter. De skulle endelig få møte lillebror. 

Jeg vet at ungene også har vært spente. De husker godt hva som skjedde sist. De har spurt mye, grublet og grått. De har akkurat som oss, ikke klart helt å skjønne at de nå skulle få en bror. De var lettet og spesielt de eldste barna hadde et stort behov for å holde og klemme litt ekstra mye og lenge på lillebror, når de endelig fikk se han og holde han for aller første gang.

Det var så fint å ha alle sammen der. Vi studerte lillebror sammen med ungene. Så liten, så skjør og så perfekt. Det var vi alle enige om.

Vi har brukt å gi ungene en gave på sykehuset, første gangen de kommer for å hilse på sitt nye søsken. Denne gangen hadde vi også tenkt på det. En litt spesiell gave, som de hadde ønsket seg helt siden Sarah Louise døde. Et halvt hjertesmykke slik Sarah Louise og jeg bruker idag. På hennes står det "mamma" og på mitt står det "Sarah Louise". Nå har de andre ungene også fått sitt helt spesielle smykke likt mitt, der det også står "Sarah Louise". Det ble en fin og rørende, flott anledning til å snakke om at de kan med god samvittighet glede seg over lillebror og samtidig holde fast i smykket og vite at Sarah Louise ikke blir glemt, men at hun trygt og godt i våre hjerter er gjemt. 

Ungene ble veldig glad, og de har stadig vekk behov for å snakke om savnet etter lillesøster. De er stolte over å kunne bære det samme smykket, og de inkluderer henne i familien hver gang muligheten byr seg. Det er utrolig flott å se på kjærligheten de viser også henne. At også hun er med oss, men som ingen kan se.

Stolte besteforeldre og stolt tante delte gleden, tårene og lettelsen med oss alle. En spesiell opplevelse og en stor påkjenning for oss alle. En enorm glede <3

Flere besøk av familie og venner ble det også. Jeg tok meg tid til å være et par døgn på sykehuset denne gangen. Noe jeg tror var lurt å gjøre. Jeg fikk tid til å tenke litt. Tid til samtaler med jordmødre og leger som var med under fødselen både nå og sist.

Tusen takk til alle som besøkte oss, for alle hilsener og de flotte gavene vi har fått i tiden som er gått fram til nå.

Før hjemreise skulle det taes prøver og veies. Veslegutt som ikke var stor fra før veide hele 2680 gram da vi dro fra sykehuset.

 En spent og glad gjeng skulle hente hjem lillebror og mamma - stor stas!

Deilig å komme hjem, men samtidig spennende og nytt.

I lykkerus over å ha fått lillebror og i lettelsen over at mine egne følelser for han bare har vært en enorm glede, har jeg ikke sluppet de andre følelsene til. De som av og til er helt oppe i halsen. De som til tider kveler meg. De som er grunnen til at jeg plutselig ikke har tålmodighet mer, eller de som gjør at jeg ikke klarer å smile. De som surrer rundt i hodet og gjør at jeg mister fokus. Jeg har skjøvet og skjøvet alt til side. Jeg har tviholdt på den gode følelsen. Jeg har ikke orket å være lei meg. Jeg har ikke orket å sette ord på det. Jeg var ikke på kirkegården på flere uker. Jeg latet som at alt var bare bra lenge. Jeg har kjent på det i noen måneder nå, den gnagende følelsen av at noe må ut. Jeg vet jeg må gi meg selv tid til å være tilstede i tankekjøret. Om bare noen timer, en dag, en liten stund. Jeg vet det er viktig å sette av tid til å være englemamma - mamma til Sarah Louise. Men det er ikke lett.

Det er til tider vanskelig å kombinere en travel hverdag som mange- barns mamma, med sorg, følelser, det perfekte liv,planlegging, tilrettelegging, gjennomføring, hormoner, litt helseplager og samtidig klare å være tilstede i hverdagen og nyte øyeblikkene. Jeg føler ofte at jeg ikke strekker til eller holder mål. Jeg prøver så godt jeg kan å holde lista lav nok til å føle mestring. Jeg velger å fokusere på hva jeg får til iløpet av en uke og ikke hver dag. Jeg tror det er enormt viktig å ikke bare klandre seg selv hele tiden, eller alltid kjenne på den dårlige samvittigheten. Noe de fleste av oss er veldig gode på. Det som er helt sikkert, er at jeg iallefall prøver så godt jeg kan. Alt krever sin tid.

Theo Nikolai erstatter ikke tapet av Sarah Louise på noen som helst måte. Han tilfører likevel familien en enorm glede og en deilig følelse bare en baby kan gi <3 Jeg skjønner hvorfor man blir anbefalt å få et barn til, om man kan, etter å ha mistet et barn. Theo Nikolai er en egen liten person, som fyller sin plass, med sine behov. Akkurat som de andre barna gjør. Han er et nytt barn - en ny glede. Døden frarøver oss så mye. Men ingen kan ta plassen og kjærligheten til de som en gang er elsket.