Kjære Sarah Louise, "skolejenta" vår...

1 klasse og 6 år

med søt liten kjole og oppsatt hår.

så stolt og glad med skolesekken på,

en spennende dag for store og små.

slik har tankene om deg vært i år,

og jeg kjenner at jeg også har vært litt ekstra sår.

I dag har du bursdag og lys vi tenner.

Omtenksomme meldinger fra noen vi kjenner.

Det varmer et hjerte som mangler en bit.

Da dagene blir lange og av og til et slit.

Dine flotte søsken snakker stadig om deg,

i iver og glede, eller da de er lei.

det er mye å bære og mye å forstå,

at ei søster de ventet, men aldri skulle få.

Sorgen er med oss både høsten, vinter, vår og sommer.

men gleden i livet ,er heldigvis det de fleste øyeblikkene i hverdagen rommer.

klem fra mamma og gjengen

Mange tåra, tunge stunde, e æ redd førr at det bli....

Det er lenge siden jeg har tatt meg tid til å skrive. Noen ganger tenker jeg at det var nok siste gangen jeg delte noe på bloggen sist. Men da september kommer skjer det noe med hele meg. Denne 8 september fyller Sarah Louise 4 år, og denne bursdagen er hun ikke alene. Min pappa, barnas "Beste" døde 22 juli for snart to måneder siden. Han rakk aldri å fylle 66 år, og to dager etter at han døde skulle vi feiret mamma og pappa sin 40 års bryllupsdag. 

Vi har kjempet mye de siste årene for pappa. Etter traktorulykken lille nyttårsaften 2014, ble motgangen stor. Veien i motbakke har vært spesielt utfordrende da møte med helsevesenet i tillegg til fantastisk god hjelp og støtte også innebærer mangelfull kunnskap, manglende håp, iver og forståelse. Det har desverre blitt unødvendige bekymringer og unødvendige kamper som kunne vært unngått om fokus, fag, rutiner og yrkesstolthet var representert over hele linja. Vi kan alle strekke oss litt lenger.

Etter en rekke lungebetennelser, måtte kampen for pappas liv og helse ta slutt.

Vi har prøvd å gjøre alt for pappa, og vi har stilt opp dag og natt,  og vi har hver eneste uke disse siste årene gjort det vi kan for å gi pappa gode dager og fine opplevelser sammen med oss. Og disse stundene, øyeblikkene og dagene er vi alle evig takknemlige for. 

Det er noen år siden jeg begynte å "miste" pappa. Underveis i endringene har håpet og gleden over det vi har gjort sammen der og da, vært sterkere enn savnet over det som tidligere var.

Samtidig har det vært for sterkt, for vondt å kjenne på savnet da jeg står midt oppi det. Jeg har på mange måter vært "på jobb"da jeg følger pappa til legen, har hjulpet han ut av sykesenga, eller skjærer opp maten for han, eller gjør fysikalske øvelser med han. Jeg har distansert meg fra mange følelser for å kunne være tilstede i nuet.

Da pappa døde strømmet minnene på fra den pappaen vi alltid har hatt og som vi husker aller best. Verdens beste pappa som var så enormt stolt av oss alle. Han var følsom, arbeidsglad og hjelpsom. Han var med oss på alt, heiet og sang. Han var også utrolig stolt av og veldig glad i mamma, som er familiens bauta. Vi har vært utrolig heldige.

Jeg skrev et dikt i sommer etter at pappa døde, som jeg leste i begravelsen. Et dikt om noen av minnene med pappa.

Kjære pappa.

Jeg vet vi nå gråter, både du og jeg.

Dagen er kommet, da vi går litt hver vår vei.

Evigheten er ikke lenger tilstede.

Og sorgen i hjertet har tatt plassen til glede.

Minnene er mange, og flere reiser har det blitt.

Til Kina, USA, Egypt og Europaturer, i bilritt.

En pappa som deg, tålmodig og snill.

Stilte alltid opp for alle, og enda litt til.

En hjelpende hånd i garasjen eller på vannet.

Fylte bilen med verktøy og dro til andre siden av landet.

Jeg minnes Krøderfjorden i slagskipet "Blucher".

Eller lunsj med deg på Norefjell, mens snøen rundt oss fyker.

Jeg husker godt jeg ville vise deg en spennende skatt.

Da du åpnet boksen en stor frosk ut av den spratt.

Hver morgen du hørte på radio og drakk te.

Sammen med deg vi spiste, pratet og kunne le.

Familiekos med kortspill var tingen.

Eller en dans på stuegulvet, du lærte oss "swingen".

Bak rattet på en lastebil eller under en motor.

I garasjen du skrudde, en ekte Reodor.

Dine holdninger til livet og dine verdier er bra.

Som rollemodell og omsorgsperson, vi lyttet til det du sa.

Så arbeidssom, flink og ivrig til å ordne opp.

Egenskaper vi ønsker vi har arvet, det hadde vært topp.

Du viste oss følelser i sorg og glede.

Og stoltheten av mamma og oss jentene var alltid tilstede.

Som pappa`s lille jente var du best i hele verden.

Og lite vet man da om hvilke hinder som dukker opp på ferden.

Plutselig en dag du under traktoren havnet.

Og fra den dagen er det mye vi har savnet.

Livet endrer seg fra minutt til minutt.

Vi må ta vare på øyeblikkene i hverdagen, før det er slutt.

Du har betydd så enormt mye for oss alle.

Og vi vet du er med oss, og lar ingen falle.

Minnene er i våre hjerter gjemt.

Kjære snille pappa - du blir aldri glemt.

Glad i deg. Gunn Beate.

Dagen idag blir også derfor litt ekstra sår og vond. Følelsene er mange og inni meg er det et komplett lite kaos, som styrer som det vil akkurat nå. 

Pappa har fått plass rett ved siden av Sarah Louise, og jeg spurte han fint om han ikke kunne passe godt på henne for meg, rett før han døde. Fire år er som om det var i går, samtidig som det på de fire årene har lagret seg på et annet sted i hodet, enn det var den første tiden. Og det føles godt. Jeg har mer kontroll på berg og dalbanen og jeg har lært så utrolig mye på disse årene. Det må jeg skrive mer om seinere. Allikevel har jeg denne skyggesiden av livet med meg. Den er en del av meg og den er med på å definere den jeg er idag. 

Innimellom tar jeg noen dype dykk inn i havet av følelser. Jeg lar tankene strømme på, jeg drømmer om Sarah Louise og jeg kjenner på savnet over alt som ikke ble. 

En drøm om deg...

Sarah Louise

En fireåring med kjole og glitter,

på høye heler og med lebestift som sitter.

Sammen med de andre barna du leker,

og elsker fargelegging og å lage nye streker.

Ei jente på 4 vil erobre hele verden,

og pakker gjerne sekken for å legge ut på den store ferden.

Ivrig og nysgjerrige de lærer hele tiden,

og kunnskapen blir lagret godt for å benyttes siden.

Tenk 4 år, liten men også litt stor.

Godjenta til alle, både far og mor.

Slike tanker og drømmer vil jeg nok alltid ha.

Hvordan ville jenta mi vært? Smilende og glad?

Hvor er du nå? Kan du høre min sang?

Jeg håper du nå sitter trygt og godt i Beste sitt fang.

I mine tanker er dere begge med.

Blant stjernehavet på himmelen dere skinner vakkert et sted.

Jeg feller noen tårer for dere jeg har mistet,

endel av meg forsvant - da hjertet mitt bristet.

Små føtter setter dype stor.

Alltid med meg, klem fra mamma

En sang vi har spilt og sunget masse sammen med pappa da vi var yngre, er Åge Aleksandersen sin sang: Lys og varme. Vi sang også denne i begravelsen. 

Når mørke no har sænka sæ,Går æ stillt igjennom rommet.Å følelsan dæm slit I mæ,Ka vil fremtida gi?
Å den arven vi har gitt dæ,Kainn vær tung å ta me sæ.Vil du spørr oss, vil du last oss?Vil du kaill det førr et svik?
Sola som gikk ned I kveld,Ho ska skin førr dæ min kjære.Å føglan som e fri, dæm ska vis vei å aillt ska bliMyttji lys å myttji varme.Tru å håp det kan du få med.Mange tåra, tunge stunde, e æ redd førr at det bli.
Når sola jage natta bort,Så kryp du godt innte mæ.Å gjømte de tunge tankan,Dæm æ hadd I går.I liv og latter spør du mæ,Om rægne og om sola.Å svaran som æ gir dæ e it jdæm æ hadd I går.
Å sola som gikk ned I kveld,Ho ska skin førr dæ min kjære.Å føglan som e fri, dæm ska vis vei å aillt ska bliMyttji lys å myttji varme.Tru å håp det kan du få med.Mange tåra, tunge stunde, e æ redd førr at det bli.
Å sola som gikk ned I kveld,Ho ska skin førr dæ min kjære.Å føglan som e fri, dæm ska vis vei å aillt ska bliMyttji lys å myttji varme.Tru å håp det kan du få med.Mange tåra, tunge stunde, e æ redd førr at det bli.
Sola som gikk ned I kveld,Ho ska skin førr dæ min kjære.Å føglan som e fri, dæm ska vis vei å aillt ska bliMyttji lys å myttji varme.Tru å håp det kan du få med.Mange tåra, tunge stunde, e æ redd førr at det bli.

Tenk 3 år har gått...

Til min lille engel på 3 år...<3

Tenk 3 år, liten men stor.

Løpe om kapp med far og mor.

En tid med trass og egen vilje,

nysgjerrig og glad, en vakker lilje.

Vi ønsket å gi deg livet i gave.

I stedet lyser du opp i himmelens have.

Jeg drømmer om at du tok livet fatt,

og om alt vi skulle gjort sammen vår kjære skatt.

Livet går videre, for oss er du med.

Sorgen og savnet kan veldig få se.

Av og til jeg vil gjemme meg vekk.

La meg sjøl ramle og falle som en sekk.

Hverdagens krav om heder og ære,

om alt vi skal mestre, fikse og lære.

Vi kan ikke plasseres i en boks så rigide,

for sammen med oss vi har en skyggefull side.

Tre skritt frem og ett tilbake

en svingete vei, det finnes ikke make.

Heldigvis er hverdagen også en fest,

med latter og glede- jeg liker de dagene best.

I dag skinner solen og himmelen er blå.

Til glede for alle, store og små.

Mine tanker er hos deg min vakreste stjerne.

din plass i mitt hjerte kan ingenting fjerne.

Klem fra mamma

God sommer, 2015.

Hei alle sammen som leser dette.

Det føles både litt sårt og fint og sitte her å skrive igjen. Det er lenge siden sist, og det har skjedd altfor mye på denne tiden. Noe som også er grunnen til at jeg ikke har skrevet noe enda i år... Jeg har rett og slett ikke orket. Dette innlegget kommer til å bli preget av kaos og rot- liten sammenheng og ingen rød tråd. Men når det er kaos i hodet, må det nesten bli kaos her også...

Livet tar noen bråe krappe vendinger som av og til slår pusten ut av oss. Og vi klamrer oss fast i håpet, drømmer om et under og trer inn i en rolle som rammet, pårørende eller i noen tilfeller etterlatt.

Lille nyttårsaften 2014 havnet vår kjære pappa i en traktorulykke. Han hadde englevakt denne dagen, men det er og har vært en knalltøff reise med utallige nedturer siden. Heldigvis noen små oppturer også, akkurat nok til å hente ny giv, nytt pågangsmot, nytt håp og videre styrke. Pappa har vært på fem forskjellige steder denne tiden og vi har alle (hele familien) hatt full jobb med å være tilstede, hjelpe til, innhente informasjon og kunnskap, grublet og kjempet. Ja, for det har vært en kamp. Vi har faktisk måttet kjempe for å holde pappa i live. Kjempet for rett hjelp- på rett måte. Vi har stolt på magefølelsen selv om leger og andre har en annen agenda. Vi har stilt de vanskelige spørsmålene, tørt å være kritiske, tatt egne avgjørelser og valg som man ikke før har tenkt på noen gang. Det er litt skremmende å nå vite hvordan vi i løpet av et øyeblikk kunne ha "medvirket" til en helt annen reise enn vi ønsket å være med på. Tross store utfordringer og tøffe måneder har det vært mange gode snille omsorgsfulle engler der ute også, som har gjort en fantastisk jobb med pappa. Vi er dere evig takknemlig. Uten dere tror jeg veien hadde vært for lang.

Erfaringene fra disse månedene er mange på godt og vondt,  og jeg har gjort meg enormt mange refleksjoner over alt som påvirker oss. Jeg tror vi alle, og enhver arbeidsplass med fordel burde stoppe litt opp og spørre seg selv om hva vi driver med? hvorfor gjør vi det vi gjør? hva ønsker vi å oppnå?  hvorfor ønsker vi det? hvem er det til det beste for? Hva kan jeg/vi bli bedre på? Små endringer og justeringer på holdninger, fokus og innstillinger tror jeg kan flytte store fjell og gjøre en enorm forskjell. Hvordan påvirker du de menneskene du har rundt deg?

Jeg har måtte slå av noen knapper for å orke å kjenne på hvor sårbar man er, hvor trist og vondt det er å få et nytt slag i magen. En ny "krise" som krever mye energi, mye tid og krefter. For meg så har det ikke vært mulig å være en datter som hver eneste dag leter etter muligheten til å kunne hjelpe, og som ofte trår inn i en rolle der jeg til tider ¨må skru av følelser" og tanker og setter meg i jobbmodus-for å kunne være til hjelp for pappa. Være nær, samtidig som jeg utfører alt fra fysioterapi til ulike sykepleieprosedyrer og oppå dette kjenne på min egen sorg over Sarah Louise. Jeg vet ikke om jeg hadde klart å stå på bena hvis jeg hadde sluppet ut alt samtidig. For meg så har det ikke vært rom for det, selv om jeg mange ganger har kjent på og kjenner behovet for tid til meg selv, tid til savn og ettertanke. Avstanden har vært der, selv om jeg har kjent at det er så nært. Jeg har til tider følt at jeg vipper på ei vektskål, men jeg har stort sett tippet skålen fra meg.

Jeg velger å se på det som en styrke at jeg har kunnet stenge av noe, for å takle noe mer. For meg er det et godt bilde på at den tiden som har gått etter 8 september 2012, er min venn. Tiden jobber for meg og det er jeg glad for. At jeg igjen sitter her og knotter på tastaturet tenker jeg kan beskrives som å bli innhentet- tatt igjen av stengte kanaler. Følelser må ut, tankene må få slippe til, tårene må igjen få trille og i et lite øyeblikk må man la seg selv få lov til å falle ned igjen noen trappetrinn. Det gir ikke energi akkurat nå, men jeg er sikker på at det gjør veldig godt etterpå. Tårene har trillet i bøtter og spann det siste halve året også, og berg og dalbanen er absolutt tilstede. Men jeg har ikke hatt med meg alle vognene på denne karusellen.

For halvannen uke siden flyttet pappa hjem, for å se om det kan være mulig for han å bo hjemme. Veien er fortsatt lang med mye opptrening, tilrettelegging og store hjelpebehov. Men gleden deler vi sammen med pappa som så fint sier at å være hjemme er som å komme til paradis. Og det er mamma som er helgenen i dette paradiset. Pappa kunne ikke funnet seg en bedre kone - mamma er gull.

Her er pappa og mamma i midten. Min storesøster til venstre og jeg til høyre. Bildet er tatt ca 1 mnd før ulykken skjedde.

At pappa flyttet hjem gjorde nok opprør i mitt følelsesliv og tanker. En milepæl var nådd- og vi har kjempet beinhardt for å komme dit. Jeg tror en liten ballong i meg mistet luften en stund, og skuldrene kunne senkes noe. Og tross oppturen, får man en slags nedtur. Da er det plass igjen til annet kaos, andre følelser og tanker som bare venter på å få slippe til - for en liten stund.

Vi er bare mennesker. Verken laget av stål eller maskiner. Selv om jeg av og til skulle ønske jeg gikk på batterier. I en travel hverdag som mangebarns-mamma, samboer og i jobb som vernepleier, student, og fungerende i ulike verv og interesseorganisasjoner og alt med seg av huslige oppgaver, aktiviteter og oppfølging er det rett og slett mye kaos og liten tid til overs. Samvittigheten kjennes i magen konstant for alt jeg ikke strekker til, tro meg. Tenk om vi kunne gjort alt for alle, fikset alt og vært perfekte på alle mulig måter? Jeg tror vi innimellom må bli flinkere til å sette en grense på at det er godt nok. Og ikke minst sette pris på alt man har og alt man får til.

Det blir viktigere og viktigere å gjøre mer av det som betyr noe. Tid med de jeg er glad i, og gjøre mer av de tingene som gjør meg og de rundt meg glad- står høyt på min liste.

Jeg håper jeg kan klare å skrive et innlegg i ny og ne. Det er givende og mye terapi på en gang. Selv om det i dag er vanskelig å skrive fordi alt vil ut på en gang, og kaoset råder er jeg veldig fornøyd med at jeg har gjort det allikevel. Og tanken på å skrive har vært der hver eneste uke....jeg har bare ikke klart det. Jeg har stadig noe jeg skulle ha fortalt og delt med dere. Blant annet om Sorgutdanningen jeg tar på universitetet i Bergen. Vanvittig spennende og lærerikt. Jeg har mange planer som må iverksettes etterhvert, men disse krappe svingene på livets landevei setter av og til noe på vent - for en stund i alle fall.

Dette er langt ifra ment som et klagebrev over hverdagens strabaser. Det er et bitte lite utsnitt av det siste halvåret i mitt liv, der jeg plutselig og helt uten forvarsel må ta del i, og blir slukt av denne hendelsen med pappa. Igjen havner vi i en boble der vi tar en dag av gangen og alle sanser og muskler, tanker og følelser er aktivert på høygir. At kaoset tilslutt råder og at jeg føler meg utilstrekkelig, er vel naturlig i en situasjon der man faktisk ikke har noen kontroll på utfallet, selv om vi prøver, kjemper og gjør alt det vi kan.

En liten oppdatering innenfor husets fire vegger er på sin plass før sommeren. Theo Nikolai, vår lille sjarmør på 15 måneder stabber rundt og utforsker enhver krok, enhver stein må i munnen og han er alltid blid og fornøyd. Han begynner i barnehagen i august. Mia Kristine på 4 år, omsorgsfull og skøyeraktig. Hun er hjelpsom, blid og passer på alle og trives godt i barnehagen. Ada Isabel ble 7 år i juni. Akkurat ferdig i 1 klasse, hjelpes meg. Hun er flink og pliktoppfyllende. Spiller fotball og er akkurat nå med på BARK-leir. Ada Isabel synger hele tiden og hun har et fullt spekter av temperament- på jenters vis. Sebastian fyller faktisk 10 år i september. Han starter i 5 klasse og det merkes at han begynner å bli stor. Han spiller fotball og er også nå på BARK-leir. Han har i det siste blitt veldig flink på kjøkkenet og har blant annet disket opp med både hjemmelaget pizza, gulrotkake og tropisk aroma. Dette liker vi! Som sikkert andre erfarer også så byr søskenkjærligheten både på uro, krangel og gråt i tillegg til fantastiske stunder, mye kjærlighet lek og moro. Ingen unntak her hos oss. Vi har mye av alt. Pappaen i huset- som også er på leir - stortrives med nettopp det og kunne være med ungene. Det er han også veldig god på.

Snart er det ferie og ferieplanene har vært på vent veldig lenge. Akkurat denne sommeren hadde vi store familieplaner med feiring av mammas 60 årsdag. Disse planene er satt på vent, men absolutt ikke glemt.  Så for noen kvelder siden ble det brått bestemt at vi tar turen til Kroatia, der vi skal møte svigermor og svigerfar. Ungene er i hundre og det skal bli godt med et aldri så lite avbrekk. Vi gleder oss utrolig masse.

Jeg vil ønske dere alle som leser dette en riktig varm og god sommer sammen med de dere er glad i. Ta vare på hverandre. Ikke vent til i morgen, med det dere kan gjøre i dag. Det skal være mitt motto fremover.

 

GOD SOMMER!

En fantastisk flott høst

Jeg har hatt det bra lenge nå, og det føles godt. Jeg kan puste rolig. Slappe av, uten å føle en indre uro. Jeg kikker meg ikke hele tiden over skulderen, som om jeg venter på noen, leter etter noe, eller søker etter ting å gjøre. Jeg nyyyter hverdagen, mine barn, min kjæreste og mine ekstraoppgaver iform av ulike verv her og der. Her er aldri et kjedelig øyeblikk. Stundene er der, tankene er der, men jeg kan holde de litt på avstand..... en stund i alle fall <3

8 september 2014, to årsdagen til Sarah Louise ble på en måte tyngre i år enn ventet. Jeg deltok på et sorgstøttekurs helgen 5-7 september via LUB (Landsforeningen uventet barnedød), der jeg skulle lære å bli en kontaktperson. En kontaktperson som kan gi likemannsstøtte til andre familier som dessverre også opplever å miste et barn. Et intens, innholdsrikt og flott kurs. Sammen med mange andre vakre, flotte mennesker som hver sitter med en unik opplevelse, en stor sorg, en erfaring ingen andre har, et fellesskap, en enorm forståelse. Vi brukte alle våre egne erfaringer til å fylle kurset med innhold, form og fag. Det er en atmosfære, en stemning i en slik gruppesamling som ikke kan beskrives. Den er positiv, raus, åpen og givende. Samtidig ufattelig energitappende.

Jeg mobiliserte også mye på forhånd for å være klar til å delta på dette kurset. Jeg brukte tid på meg selv, tid på Sarah Louise, tid til å sørge og tid til å forberede meg både til kurs og toårsdag. På denne måten klarte jeg å frigjøre plass i hodet på et vis, til å kunne være mottakelig for nye impulser, stimuli og fagkunnskap. Jeg er så glad for å ha funnet ut hva som funker for meg. At jeg kjenner meg sjøl så godt at jeg vet hva jeg trenger. At jeg kan lese de signaler hodet og kroppen min gir meg. Jeg er stolt over å ha kommet så langt som jeg føler at jeg er.

Jeg visste jeg ville være knekjørt etter kurshelg og gjorde derfor svært lite den 8 september. Vi tente lys på grava, kikket på bilder, gråt og snakket om vår vakre lille himmelskatt.

Så var det igjen å krabbe seg oppover kjellertrappa i nydelige høstfarger, turer i skogen og på fjellet. Grilling med familien og gode venner. Jeg føler meg heldig, beriket og jeg føler meg bedre enn på lenge.

 

 

 

Vi har så mye å være takknemlige for. Og jeg prøver å minne meg selv på det veldig ofte. Vi har et hjem der vi trives. Ungene er friske og flinke. Og vi har en fantastisk familie rundt oss som jeg ikke kunne klart meg uten.

Huset vårt

Mine foreldre som betyr alt for meg

 

 

Og her er Theo Nikolai i en nydelig strikket drakt, laget av ei flott og snill dame jeg kjenner.

I disse dager er jeg gressenke, med en mann på jobbtur i statene. Det er travle dager, med aktiviteter, forkjølelse, lekser, lek og moro. I tillegg har jeg begynt så vidt å lese fagartikler. På søndag går turen til Bergen der jeg skal starte på en sorgutdanning på universitetet. Jeg er utrolig spent. Grugleder meg masse. Føler dette er det jeg har snakket om å gjøre siden vi mistet Sarah Louise. Å kunne bruke min unike opplevelse til å være til hjelp for andre. Da min gode svigermor viste meg linken på dette studiet, følte jeg at veien videre på en måte falt rett i armene mine. Er spent på om jeg fikser det oppi en nokså overfylt hverdag fra før, men jeg er sulten på faglig påfyll og er klar for nye utfordringer.

Tar med meg de to minste barna og installerer oss hos svigermor og svigerfar i Bergen. De mikser og trikser med jobb og timeplan for å kunne passe ungene mens jeg er på skolen. Tusen tusen takk til dere som gir meg denne muligheten.

Gleder meg masse til å se familie, Bergen og gode venner.

Snart 2 - års dagen til Sarah Louise

Det nærmer seg veldig.....  Mandag 8 september. Om 4 dager er det 2 år siden vi fikk vår lille engel Sarah Louise. To år føles som om det var i går, samtidig som det er en hel evighet siden.

Det merkes på kropp og sinn at dagen nærmer seg. Jeg går inn i september måned med krum rygg, uvel mage, og hodet er fylt med bomull. Dagene er generelt tyngre. Jeg har en indre uro og føler jeg stresser med noe- uten å vite helt hva. Hvorfor er det slik? Det er som jeg fylles med en frykt - en redsel for noe. Men hva er jeg redd for?

Et evig tankekjør er igang. Tilbake til da jeg gikk der med struttende, stor mage. Uvitende om hva som skulle skje. Og uvitende om hvor fort livet blir snudd på hodet. Jeg er tilbake til tiden før alt ble forandret. Til vår egen 22 juli. Det er den største krisen, sjokket og traumen vi har opplevd og kjent på kroppen.

I disse dager tenker jeg på hvordan det hadde vært om Sarah Louise på 2 år hadde løpt om kapp med sine søsken, med kjole på og med rødlig krøllete hår, strålende fornøyd med ballonger og kake. Tankene er ikke til å unngå akkurat nå.

Jeg merker jeg er mer sårbar og det kan nok være noe av årsaken til at jeg stresser og føler en slags frykt. Å miste litt kontroll over egne følelser, reaksjoner og energi føles ikke alltid like bra. Hva hvis tårene plutselig bare triller? Eller at jeg freser av irritasjon til noen, kun for bagateller? Tålmodigheten taler sitt og jeg føler meg litt uten lunte innimellom. Kanskje er det en redsel for å ikke takle alle situasjoner like bra. Tankekjøret, stresset og uroen er energitappende og krever mye, uten at jeg kan styre det. På de verste dagene kan det føles som om jeg har besteget en fjelltopp, eller hatt en lang etappe i et maraton. I min noe hektiske hverdag er det ikke bare å frigjøre tid og stunder til å tenke, være alene eller til å forberede meg på det som kommer. Derfor tror jeg også at frykten for de ukontrollerbare reaksjonene, som jeg vet kan komme når som helst om det passer eller ikke, blir et faktum.

I hverdagen ellers er det jo lite som forandres den 8 hver måned, eller da vi går inn i september måned. Alt går sin gang. Skolen er i full sving, sammen med fotball, dans og sang. Heldigvis er det sånn. Det er inni meg og inni den og de personer som er i sorg forandringene skjer. Alt ligger i hodet, tankene og i minnene. Hverdagen er den samme, men med et barn, en søster, mor eller far for lite. Og det er utrolig vanskelig til tider. Jeg tror det er helt normalt at man i perioder tenker mer, kjenner på savnet, lengselen og håpløsheten. Og jeg tror det er viktig å tørre å kjenne på det, tørre å være lei seg og la seg selv få lov til å ha en dag eller 4 til sorg og ettertanke. For meg representerer den 8 noe annet enn de aller fleste. Jeg har også erfart så langt i denne evige berg og dalbanen at da dagen først er her, så går det ganske greit å komme igjennom den. For meg er dagene i forkant, da jeg gruer meg, stresser og føler meg litt under bakkenivå, de verste.

Hva gjør vi så på denne merkedagen? Her hos oss ønsker ungene at dette skal være en dag som feires på et vis. De vil ha ballonger og kake slik en bursdag ofte har. På 1 årsdagen pyntet vi litt ekstra på graven, bakte kake og blåste ballonger, slik ungene ønsket. Det ble en fin markering. At andre i familien, venner eller bekjente også har husket på denne dagen, varmer veldig. Det er viktig for oss som har mistet noen kjære og nære at de ikke blir glemt <3

Jeg ønsker at denne dagen skal brukes til å minnes. Se på bilder og prate om Sarah Louise og det som skjedde da, og fram til nå. Hva gjorde vi og hva tenkte vi og hva er vi glade for. Jeg ønsker at denne dagen skal være en dag vi samles, gjerne hele familien og venner. En dag vi tar litt ekstra godt vare på hverandre. En dag vi setter av tid til hverandre, en dag vi kan gråte og le. En fin dag med de som betyr mest.

Jeg har behov for slike dager. Og jeg har troen på at åpenhet gjør alle godt. Det er viktig å finne tid til refleksjon, sammen med andre. Kanskje er det andre i familien, venner og bekjente som også trenger tid til akkurat dette. Tunge, ensomme tanker eller gjemte tårer - tror jeg kan skape vansker for kropp og sinn.

I møte med 2 årsdagen til min lille nydelige skatt har jeg skrevet et lite dikt:

Alltid med oss...

Jeg tenker på deg under solnedgangen

Du er i rommet når vi synger nattasangen.

I lek og på alvor, ungene deg minnes.

Det er godt å se at kjærligheten til deg i blant oss finnes.

Den myke vinden som stryker mitt kinn,

et lite tegn fra deg som varmer mitt sinn.

En sang på radioen, jeg stopper opp.

Skrur lyden høyt, mens hjertet gjør et hopp.

På tur i skogen blant mose og trær,

du er med oss i lyngen og plukker bær.

Ikke en dag har gått uten deg i mine tanker.

Du har din plass i mitt hjerte som banker.

Jeg kikker stadig opp på himmelen blå

og undres hva min engel gjør nå?

Da mørket kommer og stjernene skinner,

drømmer jeg om deg og lager gode minner.

For meg du er den vakreste stjerne,

som smiler så flott og lyser i det fjerne.

De første dagene med ny baby og lillebror

Tiden står ikke stille her på Costa del Solhaug. Lillebror er nå 5 og en halv måned gammel, utrolig vakker, glad og medgjørlig. Det skjer mye og spennende ting hele tiden.

Det har vært sommerferie siden sist, vi har hatt den store barnedåpen, innkjøring i førsteklasse med Ada Isabel, reportasje i Hjemmet og nå nærmer det seg 2 år siden vi mistet vår lille skatt Sarah Louise <3. Det knyter seg i magen...

Nå vil jeg fortelle litt om tiden rett etter fødselen.

Jeg har ikke ord for den opplevelsen og gleden det er å få et nyfødt lite barn i armene. Fantastiske knirkelyder, så varm og god, hjelpeløs, men likevel så perfekt.

Vi ble raskt kjørt inn på vårt eget rom. Der lå vi, helt stille. Ingen sa noe, tårene trillet, jeg skalv og vi turde nesten ikke se på han engang. Han var godt pakket inn i tepper, fortsatt klissete, blodig og våt. Det nærmet seg vaktskifte, og ingenting mer ville skje før det kom nye pleiere inn til oss. Han ble lagt til brystet og visste akkurat hva han skulle.

Pappaen gråt og jeg gråt. Det var overveldende og endelig være ferdig. Vi var utrolig slitne begge to. Slik lå vi en hel evighet og prøvde å forstå at vi hadde fått en sprell-levende liten gutt, alt hadde gått bra og vi kunne endelig begynne å puste igjen.

Vi ringte begge hjem og delte gleden med resten av familien. Lettelsen var stor.

Nye pleiere kom inn, og alle gratulerte oss med vidunderet, de snakket om fødselen, kaoset, følelsene og hvordan vår opplevelse av det hadde vært. De undersøkte meg, siden jeg klagde på smerter i magen og hadde blødd mye. Det var mye igjen som måtte klemmes ut. Etter sengeskift, en dusj og nye klær skulle lillebror veies, vaskes og måles, og jeg ville også være med. Jeg har vært utrolig sprek og raskt på beina etter alle fødslene. Denne gangen var ingen unntak, men hadde vel ikke kjent det om formen var dårlig heller. Jeg ville være der han var hele tiden.

Vi valgte å være for oss selv denne første kvelden. Vi hadde vel ikke energi til noe annet heller. Vi trengte litt tid. Tid til å kikke, ta på, lukte på og kose med vår lille go`gutt. Vi trengte å være alene og ta inn over oss alt som var skjedd denne dagen. Og vi trengte tid til å slippe løs en spenning i kroppen som hadde sittet som en klo om brystet i nesten 9 måneder. Det var en spesiell rar stemning, litt tom på et vis, skremmende, rørende flott, sårt og vakkert. Tenk at vi hadde fått en så perfekt liten, deilig babyklump. Vårt 5 barn.

Lite sov vi den første natten. Alt var nytt og det gikk liksom ikke opp for meg at vi endelig hadde nådd mål- nok en gang. Jeg hadde ikke klart å se for meg hvordan det ville bli på forhånd. Å få en baby. Veien dit var så uendelig lang. Samtidig lå jeg der og kjente på en lykkefølelse, en forelskelse, en glede. Og jeg var så stolt! Så stolt over å ha klart det. Over å ha gjennomført disse tøffe månedene, og jeg var stolt over å ha den gode følelsen der og da. Jeg var og er utrolig takknemlig og stolt av å få være mammaen til denne perfekte lille karen og hans flotte storesøsken. Jeg er heldig jeg <3 <3 <3 <3 <3

Dagen etter hadde vi avtalt å få besøk av storesøsken, besteforeldre og tante. Ungene struttet av glede, der de kom dansende inn med presanger, gode klemmer og latter. De skulle endelig få møte lillebror. 

Jeg vet at ungene også har vært spente. De husker godt hva som skjedde sist. De har spurt mye, grublet og grått. De har akkurat som oss, ikke klart helt å skjønne at de nå skulle få en bror. De var lettet og spesielt de eldste barna hadde et stort behov for å holde og klemme litt ekstra mye og lenge på lillebror, når de endelig fikk se han og holde han for aller første gang.

Det var så fint å ha alle sammen der. Vi studerte lillebror sammen med ungene. Så liten, så skjør og så perfekt. Det var vi alle enige om.

Vi har brukt å gi ungene en gave på sykehuset, første gangen de kommer for å hilse på sitt nye søsken. Denne gangen hadde vi også tenkt på det. En litt spesiell gave, som de hadde ønsket seg helt siden Sarah Louise døde. Et halvt hjertesmykke slik Sarah Louise og jeg bruker idag. På hennes står det "mamma" og på mitt står det "Sarah Louise". Nå har de andre ungene også fått sitt helt spesielle smykke likt mitt, der det også står "Sarah Louise". Det ble en fin og rørende, flott anledning til å snakke om at de kan med god samvittighet glede seg over lillebror og samtidig holde fast i smykket og vite at Sarah Louise ikke blir glemt, men at hun trygt og godt i våre hjerter er gjemt. 

Ungene ble veldig glad, og de har stadig vekk behov for å snakke om savnet etter lillesøster. De er stolte over å kunne bære det samme smykket, og de inkluderer henne i familien hver gang muligheten byr seg. Det er utrolig flott å se på kjærligheten de viser også henne. At også hun er med oss, men som ingen kan se.

Stolte besteforeldre og stolt tante delte gleden, tårene og lettelsen med oss alle. En spesiell opplevelse og en stor påkjenning for oss alle. En enorm glede <3

Flere besøk av familie og venner ble det også. Jeg tok meg tid til å være et par døgn på sykehuset denne gangen. Noe jeg tror var lurt å gjøre. Jeg fikk tid til å tenke litt. Tid til samtaler med jordmødre og leger som var med under fødselen både nå og sist.

Tusen takk til alle som besøkte oss, for alle hilsener og de flotte gavene vi har fått i tiden som er gått fram til nå.

Før hjemreise skulle det taes prøver og veies. Veslegutt som ikke var stor fra før veide hele 2680 gram da vi dro fra sykehuset.

 En spent og glad gjeng skulle hente hjem lillebror og mamma - stor stas!

Deilig å komme hjem, men samtidig spennende og nytt.

I lykkerus over å ha fått lillebror og i lettelsen over at mine egne følelser for han bare har vært en enorm glede, har jeg ikke sluppet de andre følelsene til. De som av og til er helt oppe i halsen. De som til tider kveler meg. De som er grunnen til at jeg plutselig ikke har tålmodighet mer, eller de som gjør at jeg ikke klarer å smile. De som surrer rundt i hodet og gjør at jeg mister fokus. Jeg har skjøvet og skjøvet alt til side. Jeg har tviholdt på den gode følelsen. Jeg har ikke orket å være lei meg. Jeg har ikke orket å sette ord på det. Jeg var ikke på kirkegården på flere uker. Jeg latet som at alt var bare bra lenge. Jeg har kjent på det i noen måneder nå, den gnagende følelsen av at noe må ut. Jeg vet jeg må gi meg selv tid til å være tilstede i tankekjøret. Om bare noen timer, en dag, en liten stund. Jeg vet det er viktig å sette av tid til å være englemamma - mamma til Sarah Louise. Men det er ikke lett.

Det er til tider vanskelig å kombinere en travel hverdag som mange- barns mamma, med sorg, følelser, det perfekte liv,planlegging, tilrettelegging, gjennomføring, hormoner, litt helseplager og samtidig klare å være tilstede i hverdagen og nyte øyeblikkene. Jeg føler ofte at jeg ikke strekker til eller holder mål. Jeg prøver så godt jeg kan å holde lista lav nok til å føle mestring. Jeg velger å fokusere på hva jeg får til iløpet av en uke og ikke hver dag. Jeg tror det er enormt viktig å ikke bare klandre seg selv hele tiden, eller alltid kjenne på den dårlige samvittigheten. Noe de fleste av oss er veldig gode på. Det som er helt sikkert, er at jeg iallefall prøver så godt jeg kan. Alt krever sin tid.

Theo Nikolai erstatter ikke tapet av Sarah Louise på noen som helst måte. Han tilfører likevel familien en enorm glede og en deilig følelse bare en baby kan gi <3 Jeg skjønner hvorfor man blir anbefalt å få et barn til, om man kan, etter å ha mistet et barn. Theo Nikolai er en egen liten person, som fyller sin plass, med sine behov. Akkurat som de andre barna gjør. Han er et nytt barn - en ny glede. Døden frarøver oss så mye. Men ingen kan ta plassen og kjærligheten til de som en gang er elsket.