fredag 26. april 2013

Barseltid og barseltårer, uten baby

Barseltiden er den tiden kroppen bruker til å tilpasse seg fysisk og psykisk at svangerskapet er over, og at livet som småbarnsmor tar over. Barseltiden varer fra fødselen er ferdig og i omtrent seks uker - eller den tiden kroppen bruker på å tilpasse seg en ikke-gravid tilstand igjen.

Renselse, melkespreng og smerter i magen fordi livmoren trekker seg sammen. Alt er vanlig etter en fødsel og det er jo så absolutt verdt det! Det mange kanskje ikke tenker på er at disse 6 ukene bare er et mareritt for oss englemammaer (iallefall for meg) som ikke fikk med oss hovedgevinsten hjem etter alt slitet. Det er lett å glemme at man er i barsel,  etter å ha født et dødt barn....

Jeg var ubeskrivelig "sprek" den første uka etter fødselen. Tror ikke jeg var istand til å kjenne etter hvordan det egentlig føltes. Sjokket tok over alt og autopiloten dominerte kroppen. Få timer etter fødsel var det hele lagt på en hylle. Vi hadde altfor mye annet vi prøvde å forholde oss til. Jeg fikk endel smertestillende for å slippe de verste etterriene. Og jeg fikk en pille som skulle stoppe melkeproduksjon....men det tok sin tid.

Da den første uka var over, begynte jeg etterhvert å kjenne hvordan kroppen reagerte. Kroppen sitret etter en baby på alle måter. Jeg fikk ømme bryster med melkespreng, og det varte irriterende lenge, tross den tbl de ga meg. Det var bare forferdelig trist. Hele meg manglet jo bare en baby!!! Kroppen verket som besatt og jeg følte "sorgen" hadde satt seg i marg og bein. Og den verkingen varte i mange mange uker. Jeg syns jeg bare ble i dårligere og dårligere form.

Magen.....den store flotte magen. Hjemmet til ei livlig, akrobatisk perfekt lita frøken. Den trygge gode magen som nå var som et tomt basseng, var også bare trist. Alt var trist. Og hele meg savnet en baby. Hele meg skrek etter Sarah Louise. Det var tomt og noe som manglet. Åååå som jeg ønsker jeg kunne skru tiden litt tilbake. Tiden da jeg stolt struttet med den store magen. Da ungene og Fredrik ivrig kjente etter spark og en hilsen fra snuppa som de alle ventet sånn på. Den tomme store magen var lenge en vond påminnelse om alt vi har mistet, og det var vondt å se meg selv i speilet. I magen bodde en baby i nesten 9 måneder....

Armene mine var også på bærtur. Det var akkurat som at armene mine heller ikke visste nå hva de skulle gjøre uten den varme, gode bylten som de skulle holde på. De har gjort det før flere ganger og visste nøyaktig hvor tungt det ville være, eller rettere sagt hvor bitteliten og lett det ville vært å bære på den nyfødte snuppa. Tomrommet føltes fra tærne og ut i fingerspissene. Alt var bare feil...

Renselsen er også en prosess for seg. Noe jeg tenker de fleste nybakte mammaer takler veldig fint og kanskje tenker de at det er prisen vi betaler for vidunderet. Det er bare ikke helt det samme å få det gnidd inn hver gang du er på do at alt gikk så forferdelig galt...

Hormoner og barseltårer kan velte den sterkeste kua. Det er så uendelig masse følelser som har bygd seg opp sammen med meg og babyen iløpet av svangerskapet. Til tider så renner det over av gledestårer eller frustrasjon, håpløshet og kaos. Men de aller fleste tårene kommer fra bunnløs kjærlighet til barnet, til barnets søsken og barnets pappa. Barseltårene kom også i september..........og de triller enda hver eneste dag.

Det føltes umenneskelig å måtte gå igjennom alle disse kroppslige "plagene", da vi mistet Sarah Louise. Men idag, over 7 måneder seinere er jeg veldig glad for alt jeg fikk kjenne på, alt jeg har følt og at jeg var så heldig å gå i nesten 9 måneder med den vakre snuppa i magen. Jeg er stolt over å ha født henne og jeg er en stolt mamma til 4 små. Tre vakre barn på jord og et vakkert englebarn i himmelen <3. Morskjærligheten kan ingen ta fra meg <3 <3 <3 <3 og den blir aldri borte.

søndag 21. april 2013

Tomheten...

Det er lenge siden jeg har klart å skrive noe her. Men jeg tenker på det hver eneste dag. Jeg har fortsatt mye i hjertet som jeg ønsker å dele med flere.

Jeg møtte en slags vegg og en tomhet etter å ha skrevet om alt fra fødsel og til begravelsen, og ikke minst alt vi måtte ta stilling til og alle valgene som skulle taes. Jeg ble helt kvalm når jeg vurderte å sette meg ned å skrive igjen....... Jeg har tenkt mye på det og den samme tomheten kom også etter begravelsen. Jeg skrev det tidligere i et innlegg at jeg følte jeg den uken forberedte meg på å stupe til helvete. Og på en måte er det vel det som kanskje skjer...Luften i ballongen gikk ut.

En liten epoke er slutt. Tiden da vi kunne være sammen med Sarah Louise, se henne, stryke på henne, holde henne og synge for henne er på en måte over. Alt ble så endelig.

Tomheten som kom i ettertid kan ikke beskrives. Og hverdagen kom om vi ønsket det eller ikke. Den kom sammen med en hær av utfordringer både psykiske, fysiske og praktiske.  Angsten, panikken og pustevansker, forstå - ikke forstå, omgivelsene,  barsel, psykolog, sorggruppe, savn og lengsel, graven og gravpynt, minner, håp, glede og familie er blant noen av tingene jeg ønsker å skrive om i tiden som kommer.


Det er nå litt over 7 mnd siden vesle jenta vår kom til verden, helt perfekt, men så altfor stille..... Jeg tenker på henne hver eneste dag og savner henne utrolig mye. Vi mangler et menneske i huset, vi har ett barn for lite og det tomrommet, den tomme plassen ved bordet og den biten av hjertet mitt som nå er borte kan aldri noen fylle....

Sorgen endrer seg over tid, og jeg har det idag veldig bra på mange måter. Jeg har en nydelig familie og 3 fantastiske barn hos meg som fortjener det beste. Vi koser oss som best vi kan og nyter livets herlige øyeblikk. Jeg har idag innsett at alt som skjer på godt og vondt videre i livet blir en brikke i den berg- og dalbanen vi har blitt endel av. Selvom gleden idag er nært knyttet til sorgen tror jeg at det er sånn jeg kanskje ønsker å ha det videre også..... at sorg og glede går hånd i hånd. Da gleden er på topp triller tårene like mye som når sorgteppe dekker over alt og lengselen er alt jeg kjenner. Jeg er ikke redd for å gråte, og heldigvis for det. Jeg har innsett at den minste flue kan vippe meg av pinnen og jeg styrer ikke tårene og tankene....ikke enda, kanskje aldri.

Har lyst til å dele et bilde med dere av mine hjerteknusere som gir meg utrolig mye glede og kjærlighet. Det er disse jeg lever for og dem trenger meg, trygghet, omsorg og vame. Jeg elsker de uendelig masse alle sammen <3