En fantastisk flott høst

Jeg har hatt det bra lenge nå, og det føles godt. Jeg kan puste rolig. Slappe av, uten å føle en indre uro. Jeg kikker meg ikke hele tiden over skulderen, som om jeg venter på noen, leter etter noe, eller søker etter ting å gjøre. Jeg nyyyter hverdagen, mine barn, min kjæreste og mine ekstraoppgaver iform av ulike verv her og der. Her er aldri et kjedelig øyeblikk. Stundene er der, tankene er der, men jeg kan holde de litt på avstand..... en stund i alle fall <3

8 september 2014, to årsdagen til Sarah Louise ble på en måte tyngre i år enn ventet. Jeg deltok på et sorgstøttekurs helgen 5-7 september via LUB (Landsforeningen uventet barnedød), der jeg skulle lære å bli en kontaktperson. En kontaktperson som kan gi likemannsstøtte til andre familier som dessverre også opplever å miste et barn. Et intens, innholdsrikt og flott kurs. Sammen med mange andre vakre, flotte mennesker som hver sitter med en unik opplevelse, en stor sorg, en erfaring ingen andre har, et fellesskap, en enorm forståelse. Vi brukte alle våre egne erfaringer til å fylle kurset med innhold, form og fag. Det er en atmosfære, en stemning i en slik gruppesamling som ikke kan beskrives. Den er positiv, raus, åpen og givende. Samtidig ufattelig energitappende.

Jeg mobiliserte også mye på forhånd for å være klar til å delta på dette kurset. Jeg brukte tid på meg selv, tid på Sarah Louise, tid til å sørge og tid til å forberede meg både til kurs og toårsdag. På denne måten klarte jeg å frigjøre plass i hodet på et vis, til å kunne være mottakelig for nye impulser, stimuli og fagkunnskap. Jeg er så glad for å ha funnet ut hva som funker for meg. At jeg kjenner meg sjøl så godt at jeg vet hva jeg trenger. At jeg kan lese de signaler hodet og kroppen min gir meg. Jeg er stolt over å ha kommet så langt som jeg føler at jeg er.

Jeg visste jeg ville være knekjørt etter kurshelg og gjorde derfor svært lite den 8 september. Vi tente lys på grava, kikket på bilder, gråt og snakket om vår vakre lille himmelskatt.

Så var det igjen å krabbe seg oppover kjellertrappa i nydelige høstfarger, turer i skogen og på fjellet. Grilling med familien og gode venner. Jeg føler meg heldig, beriket og jeg føler meg bedre enn på lenge.

 

 

 

Vi har så mye å være takknemlige for. Og jeg prøver å minne meg selv på det veldig ofte. Vi har et hjem der vi trives. Ungene er friske og flinke. Og vi har en fantastisk familie rundt oss som jeg ikke kunne klart meg uten.

Huset vårt

Mine foreldre som betyr alt for meg

 

 

Og her er Theo Nikolai i en nydelig strikket drakt, laget av ei flott og snill dame jeg kjenner.

I disse dager er jeg gressenke, med en mann på jobbtur i statene. Det er travle dager, med aktiviteter, forkjølelse, lekser, lek og moro. I tillegg har jeg begynt så vidt å lese fagartikler. På søndag går turen til Bergen der jeg skal starte på en sorgutdanning på universitetet. Jeg er utrolig spent. Grugleder meg masse. Føler dette er det jeg har snakket om å gjøre siden vi mistet Sarah Louise. Å kunne bruke min unike opplevelse til å være til hjelp for andre. Da min gode svigermor viste meg linken på dette studiet, følte jeg at veien videre på en måte falt rett i armene mine. Er spent på om jeg fikser det oppi en nokså overfylt hverdag fra før, men jeg er sulten på faglig påfyll og er klar for nye utfordringer.

Tar med meg de to minste barna og installerer oss hos svigermor og svigerfar i Bergen. De mikser og trikser med jobb og timeplan for å kunne passe ungene mens jeg er på skolen. Tusen tusen takk til dere som gir meg denne muligheten.

Gleder meg masse til å se familie, Bergen og gode venner.