søndag 30. desember 2012

Den første dagen

Det kan være vondt å lese og vondt å se bildene.... Det er ubeskrivelig vondt og miste et barn. Jeg håper det på et vis vil være fint og kunne skrive ned hva som skjedde og om alle tankene, følelsene og savnet etter den man skulle dele resten av livet med, og om sorgen over alle drømmene, forventningene og alt som ikke ble.

Alt skjedde så fort og sakte på en gang. Vi fikk et eget rom, masse informasjon, masse triste blikk og omsorgsfulle armer. Alle på sykehuset gjorde sitt beste for oss. De gråt med oss og kjente på smerten sammen med oss. Alle de tingene vi gjorde iløpet av det første døgnet og den første uken er ting som setter mange spor og vi har sammen skapt uvirkelige minner i denne tiden.
 
Telefonene hjem som skulle vært fyllt med rungende glede og stolte ord og smaken av salte tårer som et symbol på enorm glede, ble byttet ut med "ja, vi har fått henne, men hun er død". Jeg husker jeg ble kvalt i det jeg sa det og ordene "død" virket så uekte. Tårene trillet av sorg, en enorm smerte, et ubeskrivelig sjokk. Vi skulle ikke få ha med oss babyen vår hjem. Det eneste rette, da man reiser avgårde i sykebil, med intense rier og et framtidig glitrende blikk. Da man endelig har nådd målet og den store dagen da vi skulle bli en familie på 6.

Vi fikk besøk på sykehuset av mamma, pappa, ungene og min storesøster. Foreldrene til Fredrik kom også litt seinere på dagen. Ungene skulle få hilse på lillesøsteren sin som de hadde ventet så lenge på. ÅÅåååå som de gledet seg. Det var helt forferdelig å skulle knuse barnas illusjon om at de skulle få med seg ei lita babysnuppe hjem.(Jeg hadde snakket med ungene i telefonen tidlig på morgenen og fortalt de hva som var skjedd.....det er allikevel vanskelig å forstå. De fikk se og holde, stryke på henne, le og gråte. Det er helt utrolig hva man får til å snakke med ungene om, hva og hvordan man forklarer i en slik situasjon. Hva betyr det at søsteren deres er død? Hva skjedde? Hvorfor? Kan vi ikke ta henne med hjem allikevel? Jammen.....vi skulle jo få en søster!  Utmattende, hjerteskjærende og ubeskrivelig vondt å dele denne opplevelsen med en gutt på 7 år, ei jente på 4 år og ei jente på halvannet år. Det er helt feil...

 Storesøster og storebror fikk tenne lys for Sarah Louise. Utrolig fint.


Ungene fikk også være med tilbake på sykehuset iløpet av den uken før begravelsen for å være sammen med lillesøster. Så naturlig, en selvfølge og utrolig flott.


 Det er ikke slik man ønsker at et familiebilde skal være, få timer etter man har fått sin dyrbare skatt




                                                                         





Mia Kristine har hele tiden vært opptatt av babyèr, men hennes egen lille babysøster fikk hun desverre ikke med seg hjem.







Vår lille engel







Den nærmeste familien som besøkte oss på sykehuset. En vanskelig og vond opplevelse for alle. Men utrolig fint for oss å få dele henne med noen. Flere som har sett henne, holdt henne og følt henne. Det er ingenting jeg heller ønsket enn å dele henne med hele verden. Hun er jo vår vakreste lille engel.


















Vi tok utrolig mange bilder. Og det er godt å kunne se på de idag. Vi lagde også et bilde av fot- og håndavtrykk i forskjellige farger. Utrolig flott bilde og det var veldig fint å gjøre dette mens vi var på sykehuset. Sarah Louise har fortsatt gule tær og lilla og rosa hånd.






Her er et bilde av bildet unnderveis i trykkinga.
















Små føtter lager dype spor...















Hånd- og fotavstøp i gips ble også laget. Og personalet på sykehuset prøvde flere ganger til resultatet ble helt perfekt.

De lagde også en fin liten folder, med hånd og fotavtrykk i blekk, alle dataene, et nydelig dikt og en liten hårlokk av snuppa.










Da alle de praktiske tingene var gjort, alle prøvene tatt og besøket dratt, visste vi hva det neste var..... På et tidspunkt skulle vi legge vår vesle vakre tulle Sarah Louise i ei bittelita hvit kiste. Det strider imot alt og er det verste tenkelige en pappa og mamma skal måtte gjøre. Det gikk mange timer.....






.....mange timer med kos.....fortvilelse......håpløshet..........et mareritt.

Men mest av alt var det nydelig vakkert å få lov til å være der sammen med Sarah Louise. Få lov til kysse henne, holde henne, synge en sang for henne og hviske henne i øret de fineste ting. Få lov til å være mamma og pappa og gjøre det man aller helst ønsker å gjøre for sine nydelig små.

Elske de av hele sitt hjerte



Mens vi hele tiden visste hva som ventet oss...



3 kommentarer:

  1. Tårene triller og jeg hikster. Det gjør meg så utrolig vondt at dere skulle oppleve dette, at noen i det hele tatt må oppleve dette! Det er så flott det du skriver og bilder du deler, samtidig som det også viser en bunnløs sorg, en ufattelig og uvirkelig situasjon. Det var jo ikke sånn vi tenkte det skulle bli..

    Tenker på dere, vennen min!
    Stor klem

    SvarSlett
  2. Bildene sier mer enn tusen ord.

    Vakre jenta deres.

    Varm klem

    SvarSlett
  3. Tårene triller.. Så urettferdig. Men så flott dere valgte å gjøre det! Mange "koselige" bilder å se tilbake på.. en slik tid er tøff. Knall tøff. Man har mest lyst til å slå til alt og alle rundt seg.. MEN.. Gratulerer sååå mye med en ny liten spire i magen <3

    SvarSlett