Tomheten...

Det er lenge siden jeg har klart å skrive noe her. Men jeg tenker på det hver eneste dag. Jeg har fortsatt mye i hjertet som jeg ønsker å dele med flere.

Jeg møtte en slags vegg og en tomhet etter å ha skrevet om alt fra fødsel og til begravelsen, og ikke minst alt vi måtte ta stilling til og alle valgene som skulle taes. Jeg ble helt kvalm når jeg vurderte å sette meg ned å skrive igjen....... Jeg har tenkt mye på det og den samme tomheten kom også etter begravelsen. Jeg skrev det tidligere i et innlegg at jeg følte jeg den uken forberedte meg på å stupe til helvete. Og på en måte er det vel det som kanskje skjer...Luften i ballongen gikk ut.

En liten epoke er slutt. Tiden da vi kunne være sammen med Sarah Louise, se henne, stryke på henne, holde henne og synge for henne er på en måte over. Alt ble så endelig.

Tomheten som kom i ettertid kan ikke beskrives. Og hverdagen kom om vi ønsket det eller ikke. Den kom sammen med en hær av utfordringer både psykiske, fysiske og praktiske.  Angsten, panikken og pustevansker, forstå - ikke forstå, omgivelsene,  barsel, psykolog, sorggruppe, savn og lengsel, graven og gravpynt, minner, håp, glede og familie er blant noen av tingene jeg ønsker å skrive om i tiden som kommer.

Det er nå litt over 7 mnd siden vesle jenta vår kom til verden, helt perfekt, men så altfor stille..... Jeg tenker på henne hver eneste dag og savner henne utrolig mye. Vi mangler et menneske i huset, vi har ett barn for lite og det tomrommet, den tomme plassen ved bordet og den biten av hjertet mitt som nå er borte kan aldri noen fylle....

Sorgen endrer seg over tid, og jeg har det idag veldig bra på mange måter. Jeg har en nydelig familie og 3 fantastiske barn hos meg som fortjener det beste. Vi koser oss som best vi kan og nyter livets herlige øyeblikk. Jeg har idag innsett at alt som skjer på godt og vondt videre i livet blir en brikke i den berg- og dalbanen vi har blitt endel av. Selvom gleden idag er nært knyttet til sorgen tror jeg at det er sånn jeg kanskje ønsker å ha det videre også..... at sorg og glede går hånd i hånd. Da gleden er på topp triller tårene like mye som når sorgteppe dekker over alt og lengselen er alt jeg kjenner. Jeg er ikke redd for å gråte, og heldigvis for det. Jeg har innsett at den minste flue kan vippe meg av pinnen og jeg styrer ikke tårene og tankene....ikke enda, kanskje aldri.

Har lyst til å dele et bilde med dere av mine hjerteknusere som gir meg utrolig mye glede og kjærlighet. Det er disse jeg lever for og dem trenger meg, trygghet, omsorg og vame. Jeg elsker de uendelig masse alle sammen <3