lørdag 3. august 2013

Sarah Louises lille hage

Jeg besøker ofte Sarah Louise ved graven. Stedet ligger nydelig til nede langs fjorden. Jeg syns det er en idyllisk plass. Og det er en spesiell rolig stemning der nede på nydelige sommerdager, en kald og klar vinterdag, eller i det fargerike høstlyset.





I begynnelsen måtte jeg dit hver eneste dag. Hadde jeg ikke vært der på formiddagen kom behovet kastet over meg på kvelden da de andre satte seg ned for å se barnetv eller annet. Jeg fikk en voldsom indre uro og klarte ikke å slappe av sammen med de andre. Idag er jeg der som regel flere ganger i uken, men det stresser meg ikke på samme måte som før om jeg ikke er der en dag. Samtidig kjenner jeg suget etter å dra dit innimellom. Det er godt det også...

I noen perioder har jeg vært der lite. Jeg skyver det vekk, orker ikke å forholde meg til det. Jeg holder det da godt på avstand. Men det innhenter meg alltid. En tanke, en følelse, en lukt eller en sang pirker borti meg med jevne mellomrom. Føler at noen/noe passer på at jeg er sikker på at det er der enda. Det skal gjøre vondt, det skal ikke glemmes og sorgen tar bolig i mine omgivelser, i kroppen, i hjertet og i tankene. Jeg tror ikke det er mulig å få det bort. Jeg vil heller ikke det, men det er energitappende å ha det sånn.







Jeg skulle ønske jeg hadde en liten hvit krakk ved siden av graven. Den måtte være så nære at jeg følte jeg var hos Sarah Louise. Tror jeg må kjøpe en. Syns egentlig det er noe de burde hatt mange flere av rundt på kirkegården. Gjort det litt innbydende på et vis og lagt opp til at dette er et besøkssted. Et sted der man kan tenke i fred. Et sted der man kan få lov til å minnes den man har mistet, et sted man kan være så lenge man vil. Det er godt å sitte der og la tankene strømme. Kjenne på savnet og la begeret flyte over. Jeg trenger å få det ut ved jevne mellomrom. Føler meg kvalt hvis det går for lang tid.

Jeg besøkte Sarah Louise på graven her om dagen og ble liggende der og tenke, gråte, rive i gresset, slappe av og gråte litt til. Det var godt å bare ligge der, helt alene, ingen forstyrrelser, bare meg, Sarah Louise og alle tankene.

Det har gått med mye tid de siste ti månedene til å fundere over livet. Alle hverdagslige utfordringer som kan få det til å koke i hjemmet, eller de større linjene der jeg kan gruble over hvorfor vi er her, hva påvirker oss utenfra og hvorfor er ikke livet enklere på et vis? Eller er det akkurat det det er - enkelt? Jeg mener at livet krever sin mann eller kvinne. Livet er utfordrende og vi kan velge på mange måter hvordan vi ønsker å leve vårt liv. Vi kan påvirke det på uendelig mange positive og negative måter. Jeg tror at hvis vi har troen på at den veien vi går og den måten vi velger å leve livet på og at de avgjørelser vi tar som påvirker oss og veien videre er bra, så blir også livet enklere å leve. Streber vi hele tiden etter noe annet enn det vi har, tenker at alle andre er bedre, har det bedre og vi søker alltid etter noe annet- tror jeg vi går glipp av alle de gode øyeblikkene hverdagen byr på. Gnisten i bålet, lukten av nyklippet gress, fuglene som kvitrer, ungene sine skjulte skatter, der de jubler av begeistring over en bitteliten mark, den dagen de hinker over gulvet, danser macarena og plukker de nydeligste blomster.

Jeg prøver å lete etter disse øyeblikkene, være til stede i de med åpne øyne og åpent sinn. Livet er jo utrolig flott og byr på de deiligste opplevelser. Vi ser de bare ikke hele tiden, fordi vi på en måte er fanget i et samfunn med enorme krav, store forventninger, perfeksjonisme og mestring. Vi skal jonglere og være de beste på mange områder. og jeg tror dette skaper mye stress og indre uro for mange av oss. Vi er bare mennesker.

Det er mindre plass og mindre tid til meg og sorgen. Det føles iallefall sånn, både hjemme og av omgivelsene rundt. Akkurat som om det er en bryter som bør slåes av når det har gått en stund. Det er ikke akkurat slik det fungerer, men jeg blir iallefall "flinkere" til å holde ting for meg selv. Deler ikke lenger alle tankene, vil ikke være til bry på et vis. Men alt er der. Berg og dalbanen er der. Savnet og smerten er også der.

Jeg skulle hatt ei lita tulle med rødlig småkrøllete hår her hos meg og sammen med mine andre tre hjertegull og min samboer. Vi har et barn for lite...

For meg gjør det godt å være på graven, men jeg har full forståelse for de som ikke orker, kan eller vil. Det er ikke alle som føler at det gjør godt å være der, og da jeg tenker jeg at de ikke skal heller. Jeg må heller ikke dit for å treffe Sarah Louise på et vis. Hun er med meg hele tiden uansett. Noen tenner lys hjemme, sitter på et rom, lukter på klær, går på tur i fjellet eller annet som føles godt. Man må ikke pynte ei grav for å sørge, bry seg eller savne. Før syns jeg det var litt stusselig hvis en grav stod urørt og tom på et vis, men jeg tenker annerledes på det nå.

Legger ved noen bilder som er tatt av Sarah Louises hage iløpet av månedene som har gått. Vi har enda ikke bestilt noen gravstein. Syns det utrolig vanskelig å velge den rette.









4 kommentarer:

  1. For en vakker plass å ha englehagen sin <3 *klemmepå*

    SvarSlett
  2. Så nydelig pyntet graven er på ulike tider av året! Fjærpryden var en god ide jeg tror jeg skal stjele..Jeg har det som deg. Ting Tar Tid. Man føler ikke for å dele alle følelsene hele tiden lenger, slik som de mer rant ut av en de første ukene og månedene, i allefall gjorde de det hos meg. Det var ikke mulig å skjule noe som helst, for store og mektige følelser som buldret inne i meg. Jeg valgte etterhvert ut noen få som jeg deler med. Og deler med fortsatt. Det gjør godt. Klemmmer til deg

    SvarSlett
  3. Som jeg har sagt til deg før, du skriver så utrolig fint. Det er så lett å lese det du skriver og man får følelsen av å være inni hodet ditt noen ganger. Du burde skrevet bok..

    Jeg håper og tror at du vet at du kan snakke med meg om Sarah Louise når du vil, men jeg føler det ikke er så lett for meg å ta det opp. Men jeg hører mer enn gjerne på deg hvis du vil prate.

    Sorgen vil alltid være en del av deg, men kanskje blir den lettere å bære etter hvert. Kanskje den er det allerede. Du er i hvertfall en forandret person nå enn noen måneder tilbake og jeg ser at du har det bedre, selv om jeg vet at du mest sannsynlig innerst inne likevel har det helt forferdelig. Du vet du kan snakke med meg om alt og at jeg er her for deg uansett.

    Glad i deg!

    Klem

    SvarSlett