fredag 31. januar 2014

Oppfølging på sykehuset...

Tiden går altfor fort og jeg er i dag 32 + 1 uker på vei. Jeg får litt hetta av å se på kalenderen framover. Er jeg klar? Blir jeg noen gang klar? Det jeg vet er at jeg gruer meg veldig til denne fødselen...


Bilde tatt for en tid tilbake. Jeg har mye større mage nå. Skal ta et bilde og vise dere ved et senere innlegg.



Jeg får i dag all oppfølging på sykehuset. Et sted jeg ikke trives veldig. Men samtidig et sted jeg ønsker å være da ting skjer. Det er stund siden jeg hadde den første samtalen med jordmor der, svangerskapskontroll og ultralyd. Jeg har lyst til å fortelle litt fra den dagen.

På slike dager er jeg stresset fra jeg våkner om morgenen. Hjertet tar noen ekstra bank, jeg er utålmodig og maser på de rundt meg. Jeg har da i flere dager gått og gruet meg til akkurat dette. Disse dagene er så klokkeklare. Tanker, følelser og bilder inni hodet kommer så sterkt og tydelig frem. Hele veien til sykehuset (ca 45min) prater vi om hva som skal skje. Prøver å forberede oss på et vis og tårene triller.

Vel inne på sykehuset går jeg først på do. Jeg begynner å svette, flakker med blikket, er stresset og har hjertebank. Lukten inne på doen gjør noe med meg. Vi kommer opp i 3 etasjen til føden og jeg vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg. Venterom, der det er normalt å sette seg er ikke bare et venterom for oss. Der inne var vi den ene kvelden vi besøkte Sarah Louise. Kisten sto på bordet, et lys var tent og det sto en rose i en vase. Vi satt der lenge den kvelden. Holdt henne, strøk på henne, sang for henne og drømte om å ha henne med oss hjem. Det rommet er ikke lenger bare et venterom for oss. Det er et rom fylt med klokkeklare sterke minner fra ei grusom tid, men sammen med den vakreste lille prinsessa.



Jeg gikk frem og tilbake ute i gangen til vi ble hentet av ei jordmor. Hun var forståelsesfull og fin å snakke med. Vi snakket litt om svangerskapet nå, men mest om hvordan jeg har det og hvordan dette føles på kroppen. Jeg har kjempet litt med meg selv og egne tanker om fødsel og det å få et barn til. Jeg har 3 flotte friske barn hjemme og har gjennomgått 3 veldig raske, men allikevel ukompliserte og fine fødsler. Jeg har opplevd lykkefølelsen og kjent på gleden over 3 fantastiske mirakler. Hvorfor klarer jeg ikke å få fram disse minnene, og bare tenke på de? Jordmoren sa det så fint at vi er midt i en sorgprosess, der minnene, sansene, bildene, erfaringene, sjokket og den traumatiske opplevelsen vi hadde sist er altfor nært. Det er dette som kommer frem da jeg lukker øynene. Det er bilde av Sarah Louise jeg ser da jeg tenker på en nyfødt baby. Det er frykten, smerten og sorgen som stikker i kroppen da jeg kjenner lukten på doen. Og det var helt normalt. Hun sa at jeg ikke skulle forvente noe annet, men kanskje prøve å tenke at det er greit. Jeg har ikke mistet gleden og lykkefølelsen av de flotte erfaringene med mine friske fine barn. Den ligger bare å hviler litt og vil komme frem gradvis da smerten, marerittet og den store klumpen i magen mildner litt etter litt.

Vi gikk deretter en tur inn på føden. Jeg vet jeg har et behov for å ha vært der noen ganger. Jeg tror det er mye bearbeidelse i å gjøre det. Kroppen rister mens vi går innover korridoren. Vi står utenfor fødestuen og jordmoren åpner døren. Der inne skjedde det. Jeg gikk inn, og det er helt utrolig hvordan minnene strømmer på. Jeg var rett tilbake til 8 september 2012. Filmklippene rullet bak øynene mine mens blikket flakket rundt i rommet. Jeg visste akkurat hva jeg hadde gjort, hvor jeg gikk og hva som skjedde. Kalde grøss strømmet oppover ryggen. Jeg får vansker med å puste normalt. Tårene triller ikke bare lenger. Dette er en ufattelig sterk opplevelse. Etter en liten stund der jeg er i min egen filmverden, begynner jeg å fortelle alt som skjedde. Det må liksom ut. Det er en ubeskrivelig opplevelse og enorme krefter som styrer oss. Sjokket over å plutselig få den vesle jenta mi i armene, sammen med ordene og beskjeden om at hun er død har satt sine spor. Alle disse kroppslige reaksjonene i ettertid er klare og helt normale reaksjoner som plasseres i en posttraumatisk opplevelse.

Vi gikk videre bortover gangen til vi kom til det rommet vi var etter fødselen. Vi fikk noe å drikke og satte oss ned inne på rommet, bare min samboer og jeg. Kroppen strittet i mot. Det føltes ikke greit, men vi ble sittende en stund. Noe av det første jeg tenkte på var at rommet nå virket ufattelig lite og trangt. Nesten litt klaustrofobisk, enda dette var et familierom med to sengeplasser og en liten sittegruppe og et eget bad. Det var tomt og upersonlig og veldig kaldt. Tenk på alt som fylte det rommet sist vi brukte det. Uendelig mange store og sterke følelser. Besøk av familien og ikke minst de andre ungene som endelig skulle få møte sin lillesøster. De tente lys og var så flinke. Presten var der og snakket med oss. Vi lagde et maleri med fot og håndavtrykk, og støpte avtrykk i gips. Det ble tatt diverse prøver. Vi vasket og stellte Sarah Louise og byttet klær. Vi koste og gråt. Rommet var uendelig stort. Fylt med sorg, smerte og tårer, men også mange fine, gode minner jeg aldri skulle vært foruten.
 





 
 
Oppfølging i dag og alle sykehusbesøkene er krevende og tapper meg for krefter. Jeg er helt utslitt etter en slik dag, samtidig som jeg vet at det gjør meg godt på et vis.



Det har blitt flere turer på sykehuset etter det. Ultralyder av lillebror er alltid kjekt. Godt å se at hjertet slår. Det har vært noe frem og tilbake og bekymringer for om lillebror er stor nok og vokser som han skal, men det ser bra ut nå. Han er en veldig bedagelig baby som ikke gir meg de store sparkene og tilbakemelding iform av bevegelse slik jeg kanskje kunne ønsket. Men jeg kjenner i alle fall liv hver dag. Det er tøft å være gravid, og det er en større påkjenning en hva jeg kanskje klarte å innbille meg på forhånd.

I disse dager bruker jeg mye tid på å grue meg til fødselen. Jeg ønsker en plan på hva som skal skje og en plan som kan berolige meg noe. Etter nok et sykehusbesøk i går skjønner jeg vel at den planen kanskje uteblir. Alt jeg ønsker er å vite at jeg har noen som vet hva de driver med rundt meg da lillebror vil ut. Jeg har en historie med fødsler som kanskje avviker fra manges erfaringer. I 2005 fikk jeg Sebastian på Haukland sykehus. Det gikk 4 timer fra jeg visste at fødselen var i gang. I 2008 kom Ada Isabel i en styrt. Vi kjørte i egen bil til sykehuset og jeg hadde pressrier da vi var halvveis. Kom oss akkurat innenfor døren, med hjelp, før hun var ute. Fra første murring i ryggen gikk dette på under 2 timer. Med Mia Kristine i april 2011, var det litt annerledes siden vannet gikk over en kopp te hos søsteren. I sykebil nedover (uten en rie), og vi ble lagt inn, fikk et rom og beskjed om at det ikke kom til å skje noe så vi kunne bare sove. Ingen sjekket meg, de tok det bare for gitt. Etter kort tid var alt i gang og jeg gikk noen runder i gangen. Spurte en jordmor om hun ikke skulle undersøke meg snart for å se om jeg hadde effektive rier. Hun smilte og sa vi fikk vente til det var skikkelig i gang. 5 min senere ringer jeg på klokka og gjett om det ble styr. Full åpning og Mia Kristine vil ut. Jeg kom opp i senga først, men bare så vidt. Og styrten var også tilstede 8 september 2012. Fra jeg dro hjemmefra i sykebil (uten rier) gikk det 1 time og 12 min før hun var ute. Med denne erfaringen i lommen syns jeg det hadde vært greit om jeg var på sykehuset før fødselen er i gang. Men det er visst dessverre ikke så enkelt.

Frykten min er nok ikke at det samme skal skje igjen, som sist med en uheldig navlesnor. Redselen er vel der for at noe galt skal skje i det hele tatt. Og hva hvis fødselen skjer hjemme og noe går galt nettopp fordi ingen er der for å hjelpe meg? Det tror jeg ikke jeg kan leve med... En sykebil kan selvfølgelig komme for å kjøre meg. Men det er smertefulle 40 min med en eneste stor konstant rie, stroppet fast i en bil. Vet ikke om jeg orker tanken på det heller, da er vel baderomsgulvet hjemme bedre. Jeg håper jeg får svar på noen av mine bekymringer etter hvert som det nå nærmer seg. Jeg har skjønt at jeg ikke lenger kan si at det er uaktuelt for meg at noe skal skje hjemme, eller at jeg er aleine på et vis. For den muligheten er så visst der. Jeg må forberede meg på det også.

Jeg skal prøve å skrive litt mer om svangerskapet, tanker som rører seg og oppfølgingen nå framover. I dag ville jeg først og fremst dele hvordan det kjentes på kroppen å være tilbake på føden og hvilke reaksjoner som kan bo i oss når man har opplevd et mareritt.

Jeg tenner lys for vår umistelige lille engel Sarah Louise som i dag glitrer i hver snøkrystall som virvler i luften, og jeg sender over mange varme og gode tanker til alle som savner noen, har et barn for lite eller som opplever smerte og sorg på annet vis. Ta godt vare på hverandre.

Samtidig vil jeg sende over en hilsen til alle som har en baby i magen og som venter spent på å få møte sitt mirakel. Det er uendelig stort å få være mamma. Jeg føler meg utrolig heldig. Nyt hvert eneste øyeblikk dere har sammen med barna, familien og alle som står dere nært.



God helg =)

3 kommentarer:

  1. englemamma til Herman31. januar 2014 kl. 13:36

    Tenke på dere <3

    SvarSlett
  2. Takk for at du deler erfaringene dine! Det er sårt og godt å lese på samme tid.. Din åpenhet gir andre styrke!
    Ønsker dere alle sammen alt vel <3

    SvarSlett
  3. Innom for å si at jeg tenker på deg . Mvh L

    SvarSlett