fredag 16. mai 2014

På fødestua

.....og vips så var det allerede gått 2 måneder + siden lille, vakre, perfekte Theo Nikolai kom til verden.


Fødselen (noe kortfattet)
 
Tirsdag 11 mars hadde jeg kontroll på sykehuset, og jeg skulle vurderes ifht igangsetting. Pga dårlige blodprøver som kunne antyde en begynnende svangerskapsforgiftning ble jeg lagt inn denne dagen. Legen ønsket bare å observere inntil videre. Tidligste igangsetting ville skje fredag 14 mars. Det strittet imot i hele meg, og bare tanken på å være på føden i flere dager føltes uoverkommelig. Rundt i gangene gikk det mange lykkelige mødre med sine nydelige små mirakler. Det runget i barnegråt og jeg klarte fortsatt ikke å se det helt for meg at vi veldig snart også skulle ha en liten baby i armene. Så uvirkelig og det virket så fjernt. Heldigvis fikk vi ordnet det slik at min samboer kunne være der med meg. Mamma ordnet seg fri fra jobben så hun og pappa kunne ta seg av de andre ungene. Noe jeg er veldig takknemlig for. Vi er heldige.

Vi satt for det meste på rommet vi hadde fått, foruten om når de skulle ta prøver eller sjekke hvordan det stod til med lillebror. Jeg brukte enormt mye energi på å holde humøret og motet oppe.

De ansatte på sykehuset var imøtekommende og fine. Noen kom inn til oss bare for å hilse på. Noen kjente vi fra sist vi var der og alle visste og skjønte at dette var en stor påkjenning for oss, bare å være der. Jeg skulle bare ønske det hele var over.

Torsdag morgen før frokost fikk vi beskjed om at de kunne sette meg i gang denne dagen. Tårene trillet av både redsel og lettelse. Endelig skjer det, endelig er jeg snart ferdig. Vi spiste mat og ventet på videre beskjeder. Etter nye undersøkelser tok de vannet og klokken var da halv ti. Ingen problemer så langt og jeg skulle bare vente og se om riene satte i gang av seg selv. Skulle vi informere de hjemme om at vi var i gang og at vi skulle få møte vår lille prins i dag? Eller skulle vi vente, så de hjemme slapp å bekymre seg mens det hele stod på. Etter mye frem og tilbake ga vi de hjemme beskjed. Vi ville ikke ta fra de spenningen heller på et vis.

Etter to timer fra vannet gikk ville de begynne å gi meg drypp for å starte riene. Jeg utsatte denne prosessen i en halvtime, og håpet veldig at kroppen satte i gang av seg selv...... noe den ikke gjorde.



Dryppene var i gang rundt 12.15. En rolig start for å se hvordan kroppen responderte. Små tak i magen kom og jeg satt nå på en stol og fulgte med på en monitor som viste hvordan babyen hadde det, at riene kom regelmessig og hvor sterke de var. Jeg var klar, men allikevel ikke klar på et vis og skulle gjerne vært på et helt annet sted om jeg kunne velge der og da.

Plutselig ser vi på monitoren at lillebror sin puls synker veldig......og den blir omtrent borte i det vi får dratt i snoren og bedt om hjelp. Jordmoren, legen og flere kom stormende inn døren i samme øyeblikk. De slo av dryppene og fikk lagt meg over i sengen. De dyttet på magen og lette etter liv. Jeg gikk rett i kjelleren med det samme. Bare gråt og var helt sikker på at det gikk galt også denne gangen. Et kaotisk øyeblikk som for meg virket som en hel evighet. Jordmoren sa etter en stund at alt så bra ut og at lillebror hadde det bra. Noe var kommet i klem, kanskje fordi jeg satt oppreist i stolen. Jeg måtte nå ligge rolig til alt var stabilt over en liten stund før de kunne fortsette med dryppene. Mens vi igjen ventet hadde jeg mer enn nok med å prøve å finne nye krefter og nytt pågangsmot til å gjennomføre fødselen. Det er ikke bare enkelt å mobilisere og finne den energien, da jeg allerede trodde at alt håp var ute.

Riene kom regelmessig og bra da de igjen kjørte på med drypp. Kraftige og smertefullt. Jeg fikk stå oppreist ved siden av sengen og jobbet med riene.


Prøvde lystgass gjorde jeg også, men syns ikke det var noe særlig. Etter en stund var riene så voldsomme at jeg hadde problemer med å bli stående. Trodde ikke jeg orket mer. Jeg fikk hjelp opp i sengen og de undersøkte meg til 6 cm åpning og sa at lillebror fortsatt lå litt høyt i bekkenet. Nedtur....jeg var sikker på at vi snart var i mål. På dette tidspunktet var det igjen "kaos" på fødestua og flere jordmødre, legen og overjordmoren diskuterte hva de skulle gjøre.
 




Det de hadde sett som ikke vi skjønte var at lillebror ikke hadde det så bra. Han hentet seg ikke så godt inn igjen etter hver rie, og han virket stresset. De snakket sammen og gjorde noen vurderinger om veien videre. Og de stod klare til keisersnitt. Samtidig lå jeg der og presset. For jeg sa jeg måtte presse, selv om ikke alt var klart. Jeg kjente at lillebror flyttet seg nedover og jeg følte på et vis at jeg endelig hadde litt "kontroll" på hva som skjedde. Jeg visste med meg selv at nå kommer han. Endelig! De festet et vakum på hodet hans for nå ville de ha han ut fort. Og fort gikk det. Det tok i underkant av 15 min fra jeg hadde 6 cm til han var ute.

Jeg hikstet og gråt av lettelse over at det var over. Lillebror fikk jeg på brystet med en gang og jeg har ikke ord for alle følelsene som bruste gjennom kroppen.

En baby i armene, god og varm med knirkende deilige lyder. En liten bylt av kjærlighet, lykke og glede. Et vidunderlig lite mirakel <3 endelig møtes vi lille venn.


 
Theo Nikolai kom til verden 13.03.14, klokken 14.22.

1 kommentar: