De første dagene med ny baby og lillebror

Tiden står ikke stille her på Costa del Solhaug. Lillebror er nå 5 og en halv måned gammel, utrolig vakker, glad og medgjørlig. Det skjer mye og spennende ting hele tiden.

Det har vært sommerferie siden sist, vi har hatt den store barnedåpen, innkjøring i førsteklasse med Ada Isabel, reportasje i Hjemmet og nå nærmer det seg 2 år siden vi mistet vår lille skatt Sarah Louise <3. Det knyter seg i magen...

Nå vil jeg fortelle litt om tiden rett etter fødselen.

Jeg har ikke ord for den opplevelsen og gleden det er å få et nyfødt lite barn i armene. Fantastiske knirkelyder, så varm og god, hjelpeløs, men likevel så perfekt.

Vi ble raskt kjørt inn på vårt eget rom. Der lå vi, helt stille. Ingen sa noe, tårene trillet, jeg skalv og vi turde nesten ikke se på han engang. Han var godt pakket inn i tepper, fortsatt klissete, blodig og våt. Det nærmet seg vaktskifte, og ingenting mer ville skje før det kom nye pleiere inn til oss. Han ble lagt til brystet og visste akkurat hva han skulle.

Pappaen gråt og jeg gråt. Det var overveldende og endelig være ferdig. Vi var utrolig slitne begge to. Slik lå vi en hel evighet og prøvde å forstå at vi hadde fått en sprell-levende liten gutt, alt hadde gått bra og vi kunne endelig begynne å puste igjen.

Vi ringte begge hjem og delte gleden med resten av familien. Lettelsen var stor.

Nye pleiere kom inn, og alle gratulerte oss med vidunderet, de snakket om fødselen, kaoset, følelsene og hvordan vår opplevelse av det hadde vært. De undersøkte meg, siden jeg klagde på smerter i magen og hadde blødd mye. Det var mye igjen som måtte klemmes ut. Etter sengeskift, en dusj og nye klær skulle lillebror veies, vaskes og måles, og jeg ville også være med. Jeg har vært utrolig sprek og raskt på beina etter alle fødslene. Denne gangen var ingen unntak, men hadde vel ikke kjent det om formen var dårlig heller. Jeg ville være der han var hele tiden.

Vi valgte å være for oss selv denne første kvelden. Vi hadde vel ikke energi til noe annet heller. Vi trengte litt tid. Tid til å kikke, ta på, lukte på og kose med vår lille go`gutt. Vi trengte å være alene og ta inn over oss alt som var skjedd denne dagen. Og vi trengte tid til å slippe løs en spenning i kroppen som hadde sittet som en klo om brystet i nesten 9 måneder. Det var en spesiell rar stemning, litt tom på et vis, skremmende, rørende flott, sårt og vakkert. Tenk at vi hadde fått en så perfekt liten, deilig babyklump. Vårt 5 barn.

Lite sov vi den første natten. Alt var nytt og det gikk liksom ikke opp for meg at vi endelig hadde nådd mål- nok en gang. Jeg hadde ikke klart å se for meg hvordan det ville bli på forhånd. Å få en baby. Veien dit var så uendelig lang. Samtidig lå jeg der og kjente på en lykkefølelse, en forelskelse, en glede. Og jeg var så stolt! Så stolt over å ha klart det. Over å ha gjennomført disse tøffe månedene, og jeg var stolt over å ha den gode følelsen der og da. Jeg var og er utrolig takknemlig og stolt av å få være mammaen til denne perfekte lille karen og hans flotte storesøsken. Jeg er heldig jeg <3 <3 <3 <3 <3

Dagen etter hadde vi avtalt å få besøk av storesøsken, besteforeldre og tante. Ungene struttet av glede, der de kom dansende inn med presanger, gode klemmer og latter. De skulle endelig få møte lillebror. 

Jeg vet at ungene også har vært spente. De husker godt hva som skjedde sist. De har spurt mye, grublet og grått. De har akkurat som oss, ikke klart helt å skjønne at de nå skulle få en bror. De var lettet og spesielt de eldste barna hadde et stort behov for å holde og klemme litt ekstra mye og lenge på lillebror, når de endelig fikk se han og holde han for aller første gang.

Det var så fint å ha alle sammen der. Vi studerte lillebror sammen med ungene. Så liten, så skjør og så perfekt. Det var vi alle enige om.

Vi har brukt å gi ungene en gave på sykehuset, første gangen de kommer for å hilse på sitt nye søsken. Denne gangen hadde vi også tenkt på det. En litt spesiell gave, som de hadde ønsket seg helt siden Sarah Louise døde. Et halvt hjertesmykke slik Sarah Louise og jeg bruker idag. På hennes står det "mamma" og på mitt står det "Sarah Louise". Nå har de andre ungene også fått sitt helt spesielle smykke likt mitt, der det også står "Sarah Louise". Det ble en fin og rørende, flott anledning til å snakke om at de kan med god samvittighet glede seg over lillebror og samtidig holde fast i smykket og vite at Sarah Louise ikke blir glemt, men at hun trygt og godt i våre hjerter er gjemt. 

Ungene ble veldig glad, og de har stadig vekk behov for å snakke om savnet etter lillesøster. De er stolte over å kunne bære det samme smykket, og de inkluderer henne i familien hver gang muligheten byr seg. Det er utrolig flott å se på kjærligheten de viser også henne. At også hun er med oss, men som ingen kan se.

Stolte besteforeldre og stolt tante delte gleden, tårene og lettelsen med oss alle. En spesiell opplevelse og en stor påkjenning for oss alle. En enorm glede <3

Flere besøk av familie og venner ble det også. Jeg tok meg tid til å være et par døgn på sykehuset denne gangen. Noe jeg tror var lurt å gjøre. Jeg fikk tid til å tenke litt. Tid til samtaler med jordmødre og leger som var med under fødselen både nå og sist.

Tusen takk til alle som besøkte oss, for alle hilsener og de flotte gavene vi har fått i tiden som er gått fram til nå.

Før hjemreise skulle det taes prøver og veies. Veslegutt som ikke var stor fra før veide hele 2680 gram da vi dro fra sykehuset.

 En spent og glad gjeng skulle hente hjem lillebror og mamma - stor stas!

Deilig å komme hjem, men samtidig spennende og nytt.

I lykkerus over å ha fått lillebror og i lettelsen over at mine egne følelser for han bare har vært en enorm glede, har jeg ikke sluppet de andre følelsene til. De som av og til er helt oppe i halsen. De som til tider kveler meg. De som er grunnen til at jeg plutselig ikke har tålmodighet mer, eller de som gjør at jeg ikke klarer å smile. De som surrer rundt i hodet og gjør at jeg mister fokus. Jeg har skjøvet og skjøvet alt til side. Jeg har tviholdt på den gode følelsen. Jeg har ikke orket å være lei meg. Jeg har ikke orket å sette ord på det. Jeg var ikke på kirkegården på flere uker. Jeg latet som at alt var bare bra lenge. Jeg har kjent på det i noen måneder nå, den gnagende følelsen av at noe må ut. Jeg vet jeg må gi meg selv tid til å være tilstede i tankekjøret. Om bare noen timer, en dag, en liten stund. Jeg vet det er viktig å sette av tid til å være englemamma - mamma til Sarah Louise. Men det er ikke lett.

Det er til tider vanskelig å kombinere en travel hverdag som mange- barns mamma, med sorg, følelser, det perfekte liv,planlegging, tilrettelegging, gjennomføring, hormoner, litt helseplager og samtidig klare å være tilstede i hverdagen og nyte øyeblikkene. Jeg føler ofte at jeg ikke strekker til eller holder mål. Jeg prøver så godt jeg kan å holde lista lav nok til å føle mestring. Jeg velger å fokusere på hva jeg får til iløpet av en uke og ikke hver dag. Jeg tror det er enormt viktig å ikke bare klandre seg selv hele tiden, eller alltid kjenne på den dårlige samvittigheten. Noe de fleste av oss er veldig gode på. Det som er helt sikkert, er at jeg iallefall prøver så godt jeg kan. Alt krever sin tid.

Theo Nikolai erstatter ikke tapet av Sarah Louise på noen som helst måte. Han tilfører likevel familien en enorm glede og en deilig følelse bare en baby kan gi <3 Jeg skjønner hvorfor man blir anbefalt å få et barn til, om man kan, etter å ha mistet et barn. Theo Nikolai er en egen liten person, som fyller sin plass, med sine behov. Akkurat som de andre barna gjør. Han er et nytt barn - en ny glede. Døden frarøver oss så mye. Men ingen kan ta plassen og kjærligheten til de som en gang er elsket.

På fødestua

.....og vips så var det allerede gått 2 måneder + siden lille, vakre, perfekte Theo Nikolai kom til verden.

Fødselen (noe kortfattet)

 

Tirsdag 11 mars hadde jeg kontroll på sykehuset, og jeg skulle vurderes ifht igangsetting. Pga dårlige blodprøver som kunne antyde en begynnende svangerskapsforgiftning ble jeg lagt inn denne dagen. Legen ønsket bare å observere inntil videre. Tidligste igangsetting ville skje fredag 14 mars. Det strittet imot i hele meg, og bare tanken på å være på føden i flere dager føltes uoverkommelig. Rundt i gangene gikk det mange lykkelige mødre med sine nydelige små mirakler. Det runget i barnegråt og jeg klarte fortsatt ikke å se det helt for meg at vi veldig snart også skulle ha en liten baby i armene. Så uvirkelig og det virket så fjernt. Heldigvis fikk vi ordnet det slik at min samboer kunne være der med meg. Mamma ordnet seg fri fra jobben så hun og pappa kunne ta seg av de andre ungene. Noe jeg er veldig takknemlig for. Vi er heldige.

Vi satt for det meste på rommet vi hadde fått, foruten om når de skulle ta prøver eller sjekke hvordan det stod til med lillebror. Jeg brukte enormt mye energi på å holde humøret og motet oppe.

De ansatte på sykehuset var imøtekommende og fine. Noen kom inn til oss bare for å hilse på. Noen kjente vi fra sist vi var der og alle visste og skjønte at dette var en stor påkjenning for oss, bare å være der. Jeg skulle bare ønske det hele var over.

Torsdag morgen før frokost fikk vi beskjed om at de kunne sette meg i gang denne dagen. Tårene trillet av både redsel og lettelse. Endelig skjer det, endelig er jeg snart ferdig. Vi spiste mat og ventet på videre beskjeder. Etter nye undersøkelser tok de vannet og klokken var da halv ti. Ingen problemer så langt og jeg skulle bare vente og se om riene satte i gang av seg selv. Skulle vi informere de hjemme om at vi var i gang og at vi skulle få møte vår lille prins i dag? Eller skulle vi vente, så de hjemme slapp å bekymre seg mens det hele stod på. Etter mye frem og tilbake ga vi de hjemme beskjed. Vi ville ikke ta fra de spenningen heller på et vis.

Etter to timer fra vannet gikk ville de begynne å gi meg drypp for å starte riene. Jeg utsatte denne prosessen i en halvtime, og håpet veldig at kroppen satte i gang av seg selv...... noe den ikke gjorde.

Dryppene var i gang rundt 12.15. En rolig start for å se hvordan kroppen responderte. Små tak i magen kom og jeg satt nå på en stol og fulgte med på en monitor som viste hvordan babyen hadde det, at riene kom regelmessig og hvor sterke de var. Jeg var klar, men allikevel ikke klar på et vis og skulle gjerne vært på et helt annet sted om jeg kunne velge der og da.

Plutselig ser vi på monitoren at lillebror sin puls synker veldig......og den blir omtrent borte i det vi får dratt i snoren og bedt om hjelp. Jordmoren, legen og flere kom stormende inn døren i samme øyeblikk. De slo av dryppene og fikk lagt meg over i sengen. De dyttet på magen og lette etter liv. Jeg gikk rett i kjelleren med det samme. Bare gråt og var helt sikker på at det gikk galt også denne gangen. Et kaotisk øyeblikk som for meg virket som en hel evighet. Jordmoren sa etter en stund at alt så bra ut og at lillebror hadde det bra. Noe var kommet i klem, kanskje fordi jeg satt oppreist i stolen. Jeg måtte nå ligge rolig til alt var stabilt over en liten stund før de kunne fortsette med dryppene. Mens vi igjen ventet hadde jeg mer enn nok med å prøve å finne nye krefter og nytt pågangsmot til å gjennomføre fødselen. Det er ikke bare enkelt å mobilisere og finne den energien, da jeg allerede trodde at alt håp var ute.

Riene kom regelmessig og bra da de igjen kjørte på med drypp. Kraftige og smertefullt. Jeg fikk stå oppreist ved siden av sengen og jobbet med riene.

Prøvde lystgass gjorde jeg også, men syns ikke det var noe særlig. Etter en stund var riene så voldsomme at jeg hadde problemer med å bli stående. Trodde ikke jeg orket mer. Jeg fikk hjelp opp i sengen og de undersøkte meg til 6 cm åpning og sa at lillebror fortsatt lå litt høyt i bekkenet. Nedtur....jeg var sikker på at vi snart var i mål. På dette tidspunktet var det igjen "kaos" på fødestua og flere jordmødre, legen og overjordmoren diskuterte hva de skulle gjøre.

 



Det de hadde sett som ikke vi skjønte var at lillebror ikke hadde det så bra. Han hentet seg ikke så godt inn igjen etter hver rie, og han virket stresset. De snakket sammen og gjorde noen vurderinger om veien videre. Og de stod klare til keisersnitt. Samtidig lå jeg der og presset. For jeg sa jeg måtte presse, selv om ikke alt var klart. Jeg kjente at lillebror flyttet seg nedover og jeg følte på et vis at jeg endelig hadde litt "kontroll" på hva som skjedde. Jeg visste med meg selv at nå kommer han. Endelig! De festet et vakum på hodet hans for nå ville de ha han ut fort. Og fort gikk det. Det tok i underkant av 15 min fra jeg hadde 6 cm til han var ute.

Jeg hikstet og gråt av lettelse over at det var over. Lillebror fikk jeg på brystet med en gang og jeg har ikke ord for alle følelsene som bruste gjennom kroppen.

En baby i armene, god og varm med knirkende deilige lyder. En liten bylt av kjærlighet, lykke og glede. Et vidunderlig lite mirakel <3 endelig møtes vi lille venn.

 

Theo Nikolai kom til verden 13.03.14, klokken 14.22.

Lillebror - Theo Nikolai

Ventetiden er for lengst over, og lillebror er ikke lenger i magen....

 

Theo Nikolai kom til verden 13 mars 2014 klokken 14.22. En sterk opplevelse ble det og vi er bare utrolig lettet over å være i havn. Lillebror er utrolig lik sine søsken (vi har sett han før) og det er fantastisk godt å ha han her hos oss.

 

Han veide 2980 gram og var 50 cm lang. Han er helt perfekt <3

Vi er stolte foreldre og Theo Nikolai har de beste storesøsken han kan ønske seg.

 

 

Jeg vil fortelle dere mer om hvordan dette gikk til, og hvordan det har vært i ukene etter i neste innlegg. Ville bare dele nyheten om lillebror og at alt står bra til med oss alle.

Theo Nikolai er et unikt lite barn- et lite mirakel- som sine 4 søsken.

 

Han er ikke og vil aldri bli en erstatning for Sarah Louise <3 og det skal han heller ikke være, og det ønsker vi heller ikke. Men varme, glede, lykke og kjærlighet har han gitt oss fra første stund <3

 

"Et hjerte som elsker lager nye rom. Ingen tar plassen fra den som er elsket fra før".

 



Bare få uker igjen

Det nærmer seg nå med stormskritt. Jeg er i dag 36 + 3 uker på vei, og lillebror kan komme når som helst egentlig. Vi gleder oss masse, og jeg kjenner det skal bli godt på et vis å starte på en ny epoke.

Vi må bare komme oss dit.

Her er jeg, høygravid, trill rund, hoven og så klar man kan bli i en slik situasjon tror jeg.


Når lillebror vil komme er uvisst og fødselsplanene er mange. Jeg er ikke lenger så usikker og redd for fødselen, tror jeg. Jeg har jobbet mye med å flytte fokus fra å bare grue meg, kjenne på redselen og angsten for at noe skal kunne skje mens jeg er hjemme, uten hjelp - til å heller lage meg en plan på hva jeg gjør om det skjer her hjemme. Jeg må ta utgangspunkt i at dette skjer veldig fort. Og da er veien til sykehuset lang. Iblant føler jeg at ingen egentlig skjønner hvor liten tid jeg kanskje har, heller ikke de som er kjent med dette på sykehuset. De fleste prater som om det må være et forvarsel, murring i ryggen eller noe som tyder på at fødselen er i gang.......hadde det bare vært det. Jeg satser på at det er det denne gangen, men innerst inne vet jeg jo at det bare er flaks om jeg får det.

Jeg var på kontroll i forrige uke og vet nå at lillebror ligger klar, godt nede i bekkenet. Og modningsprosessen er i gang. Er spent på hva neste kontrollen som er på tirsdag sier. Nå som jeg vet at lillebror har lagt seg klar, kjenner jeg også et ønske og behov for å vite noe om navlesnoren. Hvor ligger den? Kan den komme seg rundt halsen nå som lillebror ligger helt klar? Ingenting må derfor skje før tirsdag, før de har kikket med ultralyd. Tross farten har jeg hatt 4 greie fødsler og prøver å tenke at dette fikser jeg. De har også skrevet ned mye i journalen min, slik at alle som kommer i kontakt med meg enten på tlf eller da vi kommer, vet noe om meg, historien vår og hva vi ønsker.

Jeg prøver å ta vekk de stressmomentene som kan fjernes. Deriblant orker jeg ikke tanken på å sitte med fulle rier i sykebil herifra til sykehuset. Hjelpen må komme hit og lillebror får komme til verden her. Siden mannen har lang reisevei til og fra jobb har jeg alliert meg med venner og familie. Dette kommer til å gå bra! huff...

Fra uke 38 er det mulig jeg kan bli lagt inn på sykehuset og bli igangsatt der. Det hadde vel kanskje vært det beste, men jeg må ha alternative løsninger i sekken før vi kommer så langt.

Vi har gjort mange forberedelser her hjemme nå, og det er flere tydelige tegn på at det skal komme en baby i hus. Disse forberedelsene har med seg mange følelser på godt og vondt.  Alle klærne er vasket og lagt klar i stellekommoden på badet.

Vuggen er hengt i taket på stuen. På samme plassen som sist.

Sykehusbag`n er pakket endelig. Jeg har tenkt på det lenge, men alt skjer med sneglefart her.

Babysetet til bilen står også klart, og sprinkelsengen ble aldri ryddet bort fra den stod klar til Sarah Louise. Jeg har bestilt gavene som storesøsken skal få da de besøker lillebror på sykehuset for første gang. Alle disse forberedelser har en side fylt med spenning, forventninger og glede. De er også fylt med en form for frykt og redsel, noe sårt og trist. Jeg tror det alltid vil være en del av oss som ikke tør å føle helt på alt det lillebror skal by på. Alt han representerer allerede der han nå ligger og klargjør seg i magen. Det er en avstand på et vis som jeg ikke kan beskrive. Den bare er der. Sjokket over tapet av Sarah Louise, alt det vonde, smerten, angsten, gråten og følelsen av håpløshet ligger der bak og pirker oss i ryggen.

Ungene snakker om lillebror hver eneste dag. De viser glede, snakker og synger med magen. Kjenner på spark, hikkingen og kynnerne som gjør magen knallhard. Tårene triller da de snakker med lillebror. Det er sårt og utrolig fint på samme tid. Ungene er også redde for at noe skal skje. De spør mye nå og ønsker en bekreftelse på at alt vil gå bra. En bekreftelse jeg dessverre ikke kan gi. Men jeg kan si noe om at jeg tror det vil gå bra og at vi kan håpe. De lurer på hva vi gjør om lillebror dør....en tanke jeg skyver laaangt bort. Jeg klamrer meg fast til håpet og tror at vår familie skal bli beriket med en vakker liten prins iløpet av få uker.

Jeg forbereder meg også på en slags utladning etter fødselen. Jeg tror at disse 9 månedene i spenning, frykt, sorg og glede er av så stor påkjenning på kropp og sinn at det vil gi en slags ettervirkning. Jeg vet jo ikke noe om det nå, men jeg ser hvordan jeg f.eks bygger meg opp før høytider og andre merkedager for å komme gjennom på best mulig måte. Jeg bruker mange uante krefter, blir utrolig sliten og går ofte en tur i kjelleren da målet er nådd. Jeg tror det er bedre å reflektere litt rundt dette nå, være forberedt på et vis, og ikke bli skuffet og lei meg om det skjer. I tillegg er jeg helt sikker på at det er mange todelte følelser som strømmer på da jeg endelig sitter med lillebror i armene. Jeg håper at gleden og lykken er like stor som jeg forventer, samtidig som jeg vet det vil ta litt tid før vi lander på et vis. Jeg vet at lillebror ikke kan erstatte vår lille babyengel. Det ønsker jeg heller ikke, men jeg håper han allikevel kan fylle deler av et tomrom med sine pludrende lyder, babygråt, kos og varme. Jeg tror bare lillebror kan representere alt vi ikke fikk oppleve med Sarah Louise, og samtidig være en deilig liten klump av lykke, slik bare babyer kan.

 

små føtter setter dype spor

Oppfølging på sykehuset...

Tiden går altfor fort og jeg er i dag 32 + 1 uker på vei. Jeg får litt hetta av å se på kalenderen framover. Er jeg klar? Blir jeg noen gang klar? Det jeg vet er at jeg gruer meg veldig til denne fødselen...

Bilde tatt for en tid tilbake. Jeg har mye større mage nå. Skal ta et bilde og vise dere ved et senere innlegg.



Jeg får i dag all oppfølging på sykehuset. Et sted jeg ikke trives veldig. Men samtidig et sted jeg ønsker å være da ting skjer. Det er stund siden jeg hadde den første samtalen med jordmor der, svangerskapskontroll og ultralyd. Jeg har lyst til å fortelle litt fra den dagen.

På slike dager er jeg stresset fra jeg våkner om morgenen. Hjertet tar noen ekstra bank, jeg er utålmodig og maser på de rundt meg. Jeg har da i flere dager gått og gruet meg til akkurat dette. Disse dagene er så klokkeklare. Tanker, følelser og bilder inni hodet kommer så sterkt og tydelig frem. Hele veien til sykehuset (ca 45min) prater vi om hva som skal skje. Prøver å forberede oss på et vis og tårene triller.

Vel inne på sykehuset går jeg først på do. Jeg begynner å svette, flakker med blikket, er stresset og har hjertebank. Lukten inne på doen gjør noe med meg. Vi kommer opp i 3 etasjen til føden og jeg vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg. Venterom, der det er normalt å sette seg er ikke bare et venterom for oss. Der inne var vi den ene kvelden vi besøkte Sarah Louise. Kisten sto på bordet, et lys var tent og det sto en rose i en vase. Vi satt der lenge den kvelden. Holdt henne, strøk på henne, sang for henne og drømte om å ha henne med oss hjem. Det rommet er ikke lenger bare et venterom for oss. Det er et rom fylt med klokkeklare sterke minner fra ei grusom tid, men sammen med den vakreste lille prinsessa.

Jeg gikk frem og tilbake ute i gangen til vi ble hentet av ei jordmor. Hun var forståelsesfull og fin å snakke med. Vi snakket litt om svangerskapet nå, men mest om hvordan jeg har det og hvordan dette føles på kroppen. Jeg har kjempet litt med meg selv og egne tanker om fødsel og det å få et barn til. Jeg har 3 flotte friske barn hjemme og har gjennomgått 3 veldig raske, men allikevel ukompliserte og fine fødsler. Jeg har opplevd lykkefølelsen og kjent på gleden over 3 fantastiske mirakler. Hvorfor klarer jeg ikke å få fram disse minnene, og bare tenke på de? Jordmoren sa det så fint at vi er midt i en sorgprosess, der minnene, sansene, bildene, erfaringene, sjokket og den traumatiske opplevelsen vi hadde sist er altfor nært. Det er dette som kommer frem da jeg lukker øynene. Det er bilde av Sarah Louise jeg ser da jeg tenker på en nyfødt baby. Det er frykten, smerten og sorgen som stikker i kroppen da jeg kjenner lukten på doen. Og det var helt normalt. Hun sa at jeg ikke skulle forvente noe annet, men kanskje prøve å tenke at det er greit. Jeg har ikke mistet gleden og lykkefølelsen av de flotte erfaringene med mine friske fine barn. Den ligger bare å hviler litt og vil komme frem gradvis da smerten, marerittet og den store klumpen i magen mildner litt etter litt.

Vi gikk deretter en tur inn på føden. Jeg vet jeg har et behov for å ha vært der noen ganger. Jeg tror det er mye bearbeidelse i å gjøre det. Kroppen rister mens vi går innover korridoren. Vi står utenfor fødestuen og jordmoren åpner døren. Der inne skjedde det. Jeg gikk inn, og det er helt utrolig hvordan minnene strømmer på. Jeg var rett tilbake til 8 september 2012. Filmklippene rullet bak øynene mine mens blikket flakket rundt i rommet. Jeg visste akkurat hva jeg hadde gjort, hvor jeg gikk og hva som skjedde. Kalde grøss strømmet oppover ryggen. Jeg får vansker med å puste normalt. Tårene triller ikke bare lenger. Dette er en ufattelig sterk opplevelse. Etter en liten stund der jeg er i min egen filmverden, begynner jeg å fortelle alt som skjedde. Det må liksom ut. Det er en ubeskrivelig opplevelse og enorme krefter som styrer oss. Sjokket over å plutselig få den vesle jenta mi i armene, sammen med ordene og beskjeden om at hun er død har satt sine spor. Alle disse kroppslige reaksjonene i ettertid er klare og helt normale reaksjoner som plasseres i en posttraumatisk opplevelse.

Vi gikk videre bortover gangen til vi kom til det rommet vi var etter fødselen. Vi fikk noe å drikke og satte oss ned inne på rommet, bare min samboer og jeg. Kroppen strittet i mot. Det føltes ikke greit, men vi ble sittende en stund. Noe av det første jeg tenkte på var at rommet nå virket ufattelig lite og trangt. Nesten litt klaustrofobisk, enda dette var et familierom med to sengeplasser og en liten sittegruppe og et eget bad. Det var tomt og upersonlig og veldig kaldt. Tenk på alt som fylte det rommet sist vi brukte det. Uendelig mange store og sterke følelser. Besøk av familien og ikke minst de andre ungene som endelig skulle få møte sin lillesøster. De tente lys og var så flinke. Presten var der og snakket med oss. Vi lagde et maleri med fot og håndavtrykk, og støpte avtrykk i gips. Det ble tatt diverse prøver. Vi vasket og stellte Sarah Louise og byttet klær. Vi koste og gråt. Rommet var uendelig stort. Fylt med sorg, smerte og tårer, men også mange fine, gode minner jeg aldri skulle vært foruten.

 



 

 

Oppfølging i dag og alle sykehusbesøkene er krevende og tapper meg for krefter. Jeg er helt utslitt etter en slik dag, samtidig som jeg vet at det gjør meg godt på et vis.



Det har blitt flere turer på sykehuset etter det. Ultralyder av lillebror er alltid kjekt. Godt å se at hjertet slår. Det har vært noe frem og tilbake og bekymringer for om lillebror er stor nok og vokser som han skal, men det ser bra ut nå. Han er en veldig bedagelig baby som ikke gir meg de store sparkene og tilbakemelding iform av bevegelse slik jeg kanskje kunne ønsket. Men jeg kjenner i alle fall liv hver dag. Det er tøft å være gravid, og det er en større påkjenning en hva jeg kanskje klarte å innbille meg på forhånd.

I disse dager bruker jeg mye tid på å grue meg til fødselen. Jeg ønsker en plan på hva som skal skje og en plan som kan berolige meg noe. Etter nok et sykehusbesøk i går skjønner jeg vel at den planen kanskje uteblir. Alt jeg ønsker er å vite at jeg har noen som vet hva de driver med rundt meg da lillebror vil ut. Jeg har en historie med fødsler som kanskje avviker fra manges erfaringer. I 2005 fikk jeg Sebastian på Haukland sykehus. Det gikk 4 timer fra jeg visste at fødselen var i gang. I 2008 kom Ada Isabel i en styrt. Vi kjørte i egen bil til sykehuset og jeg hadde pressrier da vi var halvveis. Kom oss akkurat innenfor døren, med hjelp, før hun var ute. Fra første murring i ryggen gikk dette på under 2 timer. Med Mia Kristine i april 2011, var det litt annerledes siden vannet gikk over en kopp te hos søsteren. I sykebil nedover (uten en rie), og vi ble lagt inn, fikk et rom og beskjed om at det ikke kom til å skje noe så vi kunne bare sove. Ingen sjekket meg, de tok det bare for gitt. Etter kort tid var alt i gang og jeg gikk noen runder i gangen. Spurte en jordmor om hun ikke skulle undersøke meg snart for å se om jeg hadde effektive rier. Hun smilte og sa vi fikk vente til det var skikkelig i gang. 5 min senere ringer jeg på klokka og gjett om det ble styr. Full åpning og Mia Kristine vil ut. Jeg kom opp i senga først, men bare så vidt. Og styrten var også tilstede 8 september 2012. Fra jeg dro hjemmefra i sykebil (uten rier) gikk det 1 time og 12 min før hun var ute. Med denne erfaringen i lommen syns jeg det hadde vært greit om jeg var på sykehuset før fødselen er i gang. Men det er visst dessverre ikke så enkelt.

Frykten min er nok ikke at det samme skal skje igjen, som sist med en uheldig navlesnor. Redselen er vel der for at noe galt skal skje i det hele tatt. Og hva hvis fødselen skjer hjemme og noe går galt nettopp fordi ingen er der for å hjelpe meg? Det tror jeg ikke jeg kan leve med... En sykebil kan selvfølgelig komme for å kjøre meg. Men det er smertefulle 40 min med en eneste stor konstant rie, stroppet fast i en bil. Vet ikke om jeg orker tanken på det heller, da er vel baderomsgulvet hjemme bedre. Jeg håper jeg får svar på noen av mine bekymringer etter hvert som det nå nærmer seg. Jeg har skjønt at jeg ikke lenger kan si at det er uaktuelt for meg at noe skal skje hjemme, eller at jeg er aleine på et vis. For den muligheten er så visst der. Jeg må forberede meg på det også.

Jeg skal prøve å skrive litt mer om svangerskapet, tanker som rører seg og oppfølgingen nå framover. I dag ville jeg først og fremst dele hvordan det kjentes på kroppen å være tilbake på føden og hvilke reaksjoner som kan bo i oss når man har opplevd et mareritt.

Jeg tenner lys for vår umistelige lille engel Sarah Louise som i dag glitrer i hver snøkrystall som virvler i luften, og jeg sender over mange varme og gode tanker til alle som savner noen, har et barn for lite eller som opplever smerte og sorg på annet vis. Ta godt vare på hverandre.

Samtidig vil jeg sende over en hilsen til alle som har en baby i magen og som venter spent på å få møte sitt mirakel. Det er uendelig stort å få være mamma. Jeg føler meg utrolig heldig. Nyt hvert eneste øyeblikk dere har sammen med barna, familien og alle som står dere nært.



God helg =)

Fra bamsemums til lillebror

Endelig kan jeg sette meg ned og skrive et lite innlegg. Det er vanskelig å finne tid og krefter til alt, men nå renner det snart over om jeg ikke får noe ned på papiret=)

Jeg er i dag 24+5 uker på vei. Den lille bamsemumsen er ikke lenger så liten og jeg har fått en stor og flott mage. Inne i magen er det akrobatikk på gang akkurat nå, men det er også veldig rolig der til tider. Jeg har fått streng beskjed om at jeg skal registrere liv i magen flere ganger for dagen nå. Jeg har nemlig holdt det godt på avstand og ikke ønsket å kjenne etter på et vis. Tenkt at det er like greit egentlig, så slipper jeg å bli engstelig når det plutselig er veldig rolig - leeeeeenge.

Før jeg forteller mer om hva som opptar meg nå, skal jeg hoppe en del uker tilbake i tid. Til dagen vi bestemte oss for å fortelle barna at de skulle få en søster eller bror. Det tok lenger tid denne gangen før vi sa noe. Jeg måtte være klar på flere måter. Klar til å dele det med alle, og klar til å kunne dele håpet, skape forventninger og tørre å drømme sammen med ungene. Noe som til tider er ubeskrivelig vanskelig. Denne morgenen spiste vi en god familiefrokost og vi snakket om hverdagens strabaser da jeg sa til ungene at vi hadde en overraskelse til dem. Hva er det, hvor er det, kan det spises? ungene ventet i spenning. Da pappan fortalte at jeg hadde en baby i magen var gleden ubeskrivelig. De jublet høyt og lurte på når babyen skulle komme. De to eldste ønsket seg veldig en lillebror. Hvorfor har de hele tiden ønsket seg en lillebror etter at de mistet lillesøsteren Sarah Louise? Er det tryggere på et vis? Vanskelig å si. Sebastian på 8 år sa plutselig: jammen mamma, da er det derfor ikke magen din har blitt noe mindre. Du hadde jo en baby der, akkurat som jeg trodde (noen måneder tidligere). Skravla gikk og også ungene har hatt sitt å tenke på i ukene som har gått.

Håper ikke denne babyen dør. Vi fikk jo ikke en gang hilse på Sarah Louise, leke med henne og høre henne le. Hvordan kan vi vite at denne babyens navlesnor ikke kommer i veien? Spørsmålene er mange, og det kommer stadig vekk nye. Det er både fint og vondt at de spør. De skulle jo alle sammen vært foruten denne opplevelsen. De skulle nå hatt ei lita nysgjerrig lillesøster på 15 måneder rundt seg som rotet i sakene til alle sammen, som ville gjøre akkurat som storebror eller søstrene sine og som var helt uten bekymringer. I stedet sitter det nå tre søsken på 8, 5 og 2 år som grubler over livet og døden. Jeg spurte veslejenta vår en dag om hva vi skulle gjøre med babyen da den kom ut? Babyen er i himmelen sa hun og smilte, mens hun pekte ut av vinduet og opp på himmelen.

Det går stadig framover på et vis, og jeg føler jeg kan styre de store nedturene litt på et vis. Jeg kan ikke styre de små hverdagslige tingene som dukker opp uten å si ifra, og som legger seg som en klump i magen eller de som bare slår meg rett ut. I tillegg har jeg nok en stor dose hormoner som forsterker følelsene på godt og vondt. Jeg kan ikke sammenligne dette svangerskapet med noen av de andre. Jeg er i fysisk god form og føler meg bra, samtidig som jeg er et vrak av blandede følelser. Enhver tanke og følelse er på et vis tosidig. Jeg kan glede meg over å være i lykkelige omstendigheter i det ene øyeblikket, der den samme tanken finner frykten over hva som kan skje og sorgen i det vi har mistet.

Jeg har jobbet mye med meg selv, og med tankene på at vi nå venter et nytt barn. Et helt nytt barn, et eget individ. Som fortjener en ny start, masse kjærlighet og omsorg, slik alle barn gjør. Jeg har snakket med meg selv høyt om at det ikke er Sarah Louise vi venter på, og at hun aldri kommer tilbake. Tenker jeg på et nyfødt barn, er det jo henne jeg ser for meg. Bildet er klart og tydelig, og det gjør bare så vondt. Savnet er på ingen måte mindre nå når jeg kjenner sparkene, hører hjertelyden og forbereder huset og oss alle nok en gang på at det snart skal komme en baby til oss. Alle disse gledelige tingene representerer også dessverre såre minner.

Ukene gikk og det nærmet seg tiden for den ordinære ultralyden. Noe jeg bare gikk og gruet meg til. Jeg hadde vært på ultralyd tidligere og var ikke egentlig redd for at noe skulle være galt. Jeg gruet meg vel egentlig til å skulle forholde meg til en gutt eller jente. Alt blir mer virkelig og nært når man vet hva man skal få. Det var viktig for meg å vite det. Noe annet hadde vært helt utelukket, samtidig som jeg gikk med en følelse av at dette blir feil uansett. Kan man si det når man venter et barn?  at det blir feil....Huff, men det var sånn det føltes. Innerst inne gikk ønskene mine til ei jente. Det var ei jente vi skulle hatt, ei jente vi mistet. Jeg hadde lenge tenkt på hvordan det ville bli å ta fram alle kassene med rosa og lilla klær etter søstrene, og også alle de nye klærne vi hadde kjøpt og fått til Sarah Louise. Jeg fant fine gode tanker rundt det å ta fram igjen disse klærne. Meningsfullt og minnerikt skulle det bli. Tankene på en gutt var mer perifere. Jeg tenkte at det også ville bli fint, og kanskje enklere også på et vis. Lettere å se på en liten gutt uten å sammenligne så mye, og lettere å forholde seg til en gutt som et helt eget individ. Jeg visste innerst inne at det ville bli fint uansett og at følelsene mine ikke var knyttet til barnet på et vis, men til alt det vi ryddet bort og kanskje ikke skulle få bruke igjen, noen gang.

Tårene satt løst da vi satt på venterommet på sykehuset. Ikke mitt favorittsted akkurat. Vi ble hentet og jordmoren kom med noen utsagn om hvor normalt det var å være hormonell og at de aller fleste gruet seg litt til ultralyden. Jeg klarte ikke å si noe og damen leste litt i journalene sine. Det var en tydelig preget dame som da begynte å snakke med oss. Hun var nok lei seg for at hun ikke hadde lest litt i mine papirer før vi ble hentet inn. Samtalen gikk bedre etter hvert og jordmoren gjorde alt etter kunstens regler hele timen vi var der. Hun tok seg masse tid til å vise og forklare og hun hadde oss i fokus hele tiden. Det var heller ingen tvil om at det bor en liten lillebror i magen. Han viste fram stasen og jordmoren tok flere morsomme bilder.

Det tok meg to minutter mens jeg lå der og tårene trillet, før jeg kjente på den første gode tanken på at vi nå venter en gutt. Tanke nummer to var at vi nå skulle få lov til å gi de andre ungene en supergod nyhet. Jeg måtte smile bare ved tanken. Vi ble møtt av en spent storebror på parkeringen da vi kom kjørende, og han trippet av spenning. Et brøl av glede før han stormet inn, mens han hoppet rundt i ekstase. Min far satt inne og så Sebastian der han kom jublende glad, og det var en rørt bestefar som ivrig fortalte om den stolte glade storebroren som hadde kommet hoppende inn og ivrig fortalte "Beste" nyheten om lillebror.

En ukes tid seinere måtte jeg bare stupe inn i sorgen over en stor kasse med lilla og rosa babytøy. En svulmende kvalme gikk jeg med. Og jeg kjente jeg måtte gjøre noe med det. Jeg gikk igjennom alt jeg hadde av klær til barn lagret (5-6 kasser) og i tillegg sengetøy, dyner, tepper og annet babyutstyr. Det var så sårt. De bittesmå klærne var fylt med et hav av følelser. Jeg gråt meg igjennom hele kvelden og alle klærne, og gjorde en god jobb med å sortere. Jeg bestemte meg for å beholde en kasse med de klærne som jeg bare ikke kunne kvitte meg med. Det er favorittklær etter Ada Isabel og Mia Kristine, og det var de nye klærne til Sarah Louise. De hun hadde på seg på sykehuset og de jeg hadde pakket med som hentesett. Disse skal jeg beholde. Alt som kan brukes til lillebror er lagt i egne kasser- jeg fant en del finklær jeg hadde tatt vare på blant annet og det var en del ullklær og yttertøy jeg også kan bruke. 2 fulle kasser + noen poser med klær til jentebaby skal jeg gi bort til noen som trenger de. Masse flotte og gode klær er det, og jeg ønsker at det skal være meningsfullt og fint å gi dem bort. Jeg vil gi dem til noen som kan sette pris på dem og som ønsker å bruke dem. Jeg må finne en organisasjon eller noen som formidler klær og utstyr, og som kanskje gir dem direkte til den familien de kan passe til.  Det blir Sarah Louises "julegave" i år. I fjor ble vi faddere til et barn fra Vietnam. Et barn vi kan hjelpe litt hver måned.

Jeg er glad for at jeg tok den jobben og påkjenningen det var å gå igjennom alle klærne, rydde og sortere. Det er mye bearbeiding som gjøres i en slik prosess, og jeg kjenner jeg kommer et steg nærmere for hver gang. Et steg nærmere å bli fembarnsmamma  et steg nærmere lillebror  et lite steg nærmere en hverdag der Sarah Louise er med på de fineste måter i hjertene våre, tankene våre og i alle familiesituasjoner der hun alltid vil være savnet.

Jeg går i disse dager og gleder meg masse over lillebror. Jeg ønsker å forberede hus og hjem. Jeg har lyst til å ha forventninger og drømmer om hvordan dette blir. Jeg prøver å snuse litt på shopping av babytøy etc, og tenker at det må være perfekt å sette i gang for fullt under januarsalget 2014. Berg og dalbanen er trofast med meg, men jeg ser framover på en helt annen måte nå enn for et halvt år tilbake, selv om det er tøft å være gravid igjen. Et svangerskap som ikke kan sammenlignes med de andre. Jeg føler på en måte at vi gjør noe for første gang. Dette er nytt, fullt av spenning, engstelse, glede, dårlig samvittighet på et vis, sorg og lykke. Vi har 3 fantastiske gode erfaringer med oss og 3 friske og fine barn, men det  er den siste erfaringen, marerittet, som kjemper om kapp med gleden over mirakelet som jeg av hele mitt hjerte håper vi skal få oppleve i midten av mars. Jeg ser fram til en ny glede i livet som sammen med sorgen vil gå hånd i hånd. Jeg er utrolig takknemlig for de barna jeg har, og jeg prøver å nyte hvert eneste øyeblikk sammen med dem.

Det er ingen fasit på hvordan man skal leve med en forferdelig sorg, et enormt tap av en del av deg, og en del av fremtiden. Jeg tror det er små skritt frem og tilbake, blandet med tid, tanker og følelser, sammen med familie og andre omsorgspersoner som sammen med deg og meg kan føle seg fram til glede, lykke og latter, uten å stenge ute smerten, tårer og minnerike skatter.

Jeg sender mange gode tanker og varme klemmer til alle dere som jeg vet savner noen, gråter tomme tårer, og som kveles av den gjennomgripelige smerten som hos flere av oss har tatt bolig.  Jeg tenner et lys for alle våre små og store engler som i dag skinner som vakre stjerner på himmelen.

 For Sarah Louise vår umistelige lille engel...

3 vakre jordboere og en nydelig engel

Det er vel kanskje ikke så vanskelig å se at disse 4 fantastiske barna er støpt og født i samme form <3

Jan Sebastian 2005

Ada Isabel 2008

Mia Kristine 2011

 

Sarah Louise 2012