fredag 24. mai 2013

Hva innebærer det egentlig å forstå?

Jeg hadde et stort ønske om å bli forstått. Hva jeg ønsket at andre skulle forstå vet jeg egentlig ikke. Kanskje hadde det  føltes godt om noen faktisk kunne forstå hvordan jeg hadde det. Kjenne på smerten, se det på hele meg hvordan jeg har det på innsiden. Forstå hvorfor jeg gjør det jeg gjør. Eller hvorfor jeg ikke orker noenting, eller hvorfor jeg har bestemt meg for at akkurat den tingen er viktig for meg. Kan andre forstå hvorfor dette er vanskelig? Eller hvor vanskelig det faktisk er?

Det er på godt og vondt man treffer andres uvitenhet og såre (trøstende?) kommentarer. Et klapp på skulderen og ordene "det går så bra så". Hva vet vel du om det?  Eller kommentarer som "det var godt hun ikke døde etter en uke da". Lite visste de om at jeg hadde gitt hva det måtte være for et ørlite øyeblikk med Sarah Louise i live. "Det er bra du har så mange barn". What? Jeg er evig takknemlig for alle mine skjønne små, men jeg har ingen barn å miste. "Du kan jo bare få et nytt barn", men det vil aldri på noen som helst måte kompensere for eller erstatte det barnet vi mistet. Det vil heller aldri kunne ta vekk alt det vonde. Eller kommentaren jeg fikk da det var gått 4 måneder; "Åå, gjør det vondt enda?". Enda? Huff, jeg prøver så godt jeg kan. Hva gjør jeg egentlig feil, som har det så vondt enda? "det er vel bare å bite tenna sammen og gå videre". Ja, er det det? Er det så enkelt? For noen kanskje, men ikke for meg. Jeg hadde behov for å skåne meg sjøl for alle disse kommentarene som kommer av uvitenhet og mangel på noe å si. Jeg ble på en måte lei av at jeg skulle forstå andre og vende det gode kinnet til, da et fåtall av de rundt meg forstod meg. Jeg holdt meg derfor hjemme for det meste. Der slapp jeg å gå på utrygge veier. Der slapp jeg å forholde meg til alle andres meninger om hvordan dette er, hvordan jeg skulle føle og prosessene i en sorg som alle kan så mye om. Jeg visste det var omsorg. Jeg visste at alle ville meg alt godt. Jeg visste at veldig mange hadde det vondt sammen med meg. Jeg visste at det som ble sagt mentes som trøst.

Jeg følte det bare ikke.




"Hva skal jeg si til alle som ikke forstår?
Alle som sier jeg er sterk
Sterk? Jeg overlever
Men å overleve er ikke det samme som å klare å leve.
Det finnes to alternativer.
Å leve eller å dø.
Det handler ikke om styrke.
Og lever jeg, så gjør jeg det livet krever


En time av gangen, en dag av gangen og et skritt av gangen. Den ene foten foran den andre... Jeg skjønte fort at natt og dag kommer fortløpende om det passer meg eller ikke. Tiden stod bare stille innenfor våre 4 vegger en liten stund. Her ble det også tydelig etterhvert at livet krever at vi lever det. Vi må bare tilpasse det den situasjonen man er i, positive, negative, utfordrende, spennende, krevende og vanskelige. Jeg har vært nødt til å gjøre det som passer meg, i mitt tempo og med tiden som en god venn. Alle andres velmenende råd om hva som var riktig, viktig og best måte å gjøre tingene på hjelper så lite da kroppen, hodet og hjertet sier noe annet. Jeg tror jeg har blitt flinkere til å lytte til hva kroppen forteller meg og hva jeg har behov for.

Jeg skjønte fort at ingen kan forstå meg helt. Det er ikke menneskelig å skulle kjenne på et slikt ubehag, på terror og tortur. Vi hadde ikke klart å leve med en slik påkjenning konstant på kroppen. Det slo meg at dette vil bli en forferdelig ensom vei å gå.  En evighetslang vei. Jakten på forståelse gikk i grus sammen med gleden, håpet og troen på at jeg noen gang skulle få det bra igjen.

På vår ensomme, grusomme veg møtte vi allikevel en forståelse som ikke kan måles med noen annen. Møtet med andre foreldre som også har mistet sine kjæreste skatter, det kan ikke beskrives med ord. Det har vært og er noe helt spesielt å møtes i sorggruppe. Å høre på andres historie om tapet av sitt dyrbare barn er av stor påkjenning. Uendelig trist og vondt. Samtidig satt vi der og nikket annerkjennende til hverandres fortellinger. Alltid har noen kjent seg igjen og bekreftet at de føler det samme, har kjent på det samme, gjør det samme og de forstår. De forstår fordi de også har opplevd det verste som kunne hende dem. Å miste sitt barn. I møte med disse nydelige menneskene er det en ro, en spesiell og varm stemning og det er ingen kamp om hvem som har det vondest. Forståelsen for at vårt tap av Sarah Louise er det verste og vondeste som kunne hende oss er der. Og deres tap av et barn er deres største og verste mareritt. Ulike historier trenger ikke å bety ulik sorg. De felless opplevelsene, følelsene, ønskene og håpet er så treffende og skremmende likt. Samtidig som det gjør så godt. Det er forferdelig å tenke på at så mange har det like vondt som meg og som oss. Jeg er allikevel glad for at det finnes slike sorggrupper og at frivillige vakre mennesker ønsker å stille som likemannsstøtte og drive disse gruppene. En fenomenal jobb, godt opplegg, trygge rammer og en unik opplevelse av å bli forstått er hva denne gruppen har å by på. I tillegg knytter man kontakter med fantastiske mennesker som deler sine innerste tanker, de deler og byr på livet sitt og de deler sin mest dyrbare skatt. Den vakreste stjerna på himmelen <3.

Jeg mener på ingen måte at man er nødt til å forstå.  For meg handler det mer om den jakten jeg i en periode hadde etter forståelse. Kanskje et ønske om å føle meg "normal". Et ønske om å bli godtatt på et vis. Et behov for at min sorg er min sorg, og at det er jeg som skal gå i møtet med det ukjente på min måte.Jeg er heldig som har så mange rundt meg som virkelig er der for meg. Om de kan forstå eller ikke så lytter de til hva jeg trenger. De er med på berg og dalbanen når vi er sammen og jeg får lov til å bare være meg selv.  Min nærmeste familie på begge sider har vært enestående hele veien. De har latt meg, min samboer og barna lede an veien. De har fulgt etter i våre spor, og de har lest mellom linjene hva vi faktisk ønsker av hjelp, støtte, omsorg og kjærlighet. Jeg tror at Sarah Louise har bundet oss alle sammen nærmere om mulig. Støttespillere som vi har i vår familie vet jeg at alle desverre ikke har da de opplever sine verste mareritt. Jeg skulle ønske det var en selvfølge.....

Ta godt vare på deres nærmeste. 

Ingen vet hva morgendagen bringer.


6 kommentarer:

  1. Hei kjære deg!
    Vil bare legge igjen et lite spor her inne på siden din. Er selv nylig blitt englemamma, og selv om det er aldri så vondt å lese det du skriver, så gjør det likevel godt. Takk for at du deler historien din med oss andre!

    Varme klemmer fra Monica

    SvarSlett
  2. En fantastisk blogg, og du har en utrolig fin evne å skrive på! Tusen takk for at du er så åpen og deler dine tanker og følelser med oss <3

    SvarSlett
  3. Så mye kjælighet, så mye sorg <3 Takk for at du er så åpen og at du deler det <3

    SvarSlett
  4. Lest hele bloggen din, å tårene stopper ikke å trille :'( det skjærer i mamma hjertet mitt! Har ei god venninne selv som mistet sin datter 6 dager etter fødsel. Å det er og var ubeskrivelig vondt... Ville bare si at jeg syns du er veldig sterk, og det står i respekt og godhet at du deler dette med andre <3 Hun var utrolig nydelig liten prinsesse <3 Hun er heldig som hadde en så god mamma og pappa å søsken. Tro meg, hun kjente deres kjærlighet fra første stund og det gjør henne enda <3 Ta godt vare på hverandre <3

    SvarSlett
  5. Takk for kommentar på bloggen min <3
    Forstår hvert ord, hver tanke og hver følelse du beskriver, slik som bare englemammaer kan.
    Mange klemmer fra meg

    SvarSlett
  6. Takk for kommentar på bloggen min... Det gjer både godt og vondt å lese det du skriv. Eg kjenner meg igjen i mykje av dine tankar og ord! Takk for at du deler... Det kan hende nokon som ikkje klarer å forstå, faktisk kan sjå litt av kva eitt slikt tap rommar!

    SvarSlett