Sorgarbeid handler om hvordan man mestrer og tilpasser seg de praktiske og sosiale forandringer som et tap medfører. Mange tror de vet hva sorg er og hva sorg kan innebære fordi de vet noe om de ulike fasene i en sorgprosess. Men det er ikke så enkelt.
Jeg trodde også jeg visste noe om dette. Både fordi vi har hatt litt om det da jeg studerte vernepleien, men også fordi jeg har følt på sorg tidligere og mistet noen jeg har vært glad i og noen jeg har hatt mye med å gjøre.
Nå vet jeg at jeg visste svært lite om hva sorg er og hvordan den tar bolig i kroppen og til tider styrer deg helt.....før jeg mistet Sarah Louise.
Jeg har heldigvis sovet godt stort sett hele tiden. Til å begynne med var jeg så utslitt da jeg først la meg, så jeg sovnet umiddelbart. Jeg har vært litt redd for å bli liggende å tenke, gruble og gråte hele natten og har bevisst skjøvet bort tankene så godt jeg kan ved leggetider. Det har funket ganske bra for meg, med noen få unntak.
I tide og utide havner jeg rett tilbake i fødsel, eller jeg er i sykebilen på vei til sykehuset. Noen ganger har jeg akkurat fått Sarah Louise i armene. Jeg gjennopplevde det som skjedde ganske ofte de første ukene. Og jeg syns det var ubehagelig de første gangene. Det kom så plutselig. Jeg kunne være på gåtur i skogen og var lite forberedt på de visuelle bildene jeg fikk i hodet. Det føltes som et slag i magen og jeg ble ofte kvalm og uvel. Jeg fikk ofte hjertebank og det strammet seg i brystet. Jeg ble på en måte tvunget til å gå igjennom ulike hendelser fra fødselen og tiden rett etterpå. Da dette kom mens jeg gikk på tur tror jeg det var en smak i munnen jeg fikk fordi jeg var sliten som minnet om en smak jeg hadde hatt før.......og plutselig var jeg der, midt i fødselen. I etterkant kan jeg se at dette er minner som tvang meg til å konfrontere det som hendte, og at det er endel av bearbeidelsen av tapet av jenta mi.
Jeg kjente også på en slags angst eller redsel som jeg aldri før har kjent på kroppen, og jeg ønsker aldri å måtte kjenne på den igjen heller. Da redselen kommer snikende, fikk jeg forferdelig hjertebank. Pustevansker ble et faktum og jeg kjente en lyst til å flykte. Jeg frøys helt fast der jeg sto og klarte ikke å gå videre eller vekk fra situasjonen jeg var i. Jeg hadde ikke lenger kontroll over meg selv. Det hele var skremmende og jeg husker jeg tenkte "håper jeg besvimer" fordi jeg bare ønsket meg vekk. Jeg svettet og hadde en ubeskrivelig indre uro. Og blikket mitt var veldig flakkende. Jeg var lettere hysterisk da situasjonen var over, og jeg kom til meg selv på en måte igjen. Ingen god følelse i det hele tatt, og jeg kan ikke idag heller sette ord på hva det var jeg var redd for eller reagerte på. Det kom bare snikende.
Jeg snakket med en psykolog om dette, og han sa at denne type angst var helt ufarlig, men noe av det mest forferdelige man kan kjenne på kroppen. Jeg hadde bare et par situasjoner der jeg virkelig følte på at jeg ikke mestret kontrollen på meg selv. Andre ganger klarte jeg å puste meg igjennom det hele med en teknikk som legen min viste meg. Har du noen gang hatt angst/panikk? Jeg tar av meg hatten for de som lever med en slik redsel dag etter dag. Ingen kan se hvordan en person som sliter med angst egentlig har det. Jeg ante ikke at det var sånn det føltes, før jeg plutselig ble overmannet og styrt av noe som gjorde at jeg følte meg fremmed for meg selv.
Angst og frykt etter dødsfall, avspeiler ofte økt sårbarhet. Fra å være en trygg plass å ferdes i, oppleves verden som utrygg. All engstelse innebærer et høyt energiforbruk og jeg følte meg tappet for krefter. I tillegg har jeg hatt store konsentrasjonsvansker og en teflonhjerne til tusen. Jeg har trodd at jeg var godt på vei inn i de dementes verden. Ingenting fungerte som det skulle. I flere tilfeller har jeg tenkt at jeg ikke kjenner meg selv igjen. Jeg ante ikke hvordan jeg ville reagere, hva jeg reagerte på, om jeg ville ha noen reaksjoner i det hele tatt. Alt ble nytt og man må på en måte føle seg fram, ta et skritt fram i sorgens verden, og to skritt tilbake om det er behov for det.
Sorg er altoppslukende og jeg har flere ganger trodd at jeg kommer til å bli gal. Men jeg vet både fordi jeg har lest utrolig mye om det, men også fordi jeg har snakket med flere at alle disse etterreaksjonene er helt vanlig. Jeg er ikke og har ikke vært syk på noen som helst måte. Jeg har drevet med sorgarbeid fordi jeg mistet vår umistelige lille frøken, vakre Sarah Louise.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar