Da vi så deg for siste gang...

Dagen i dag for et år siden, er på mange måter den verste. Vi skulle ta et siste farvel med jenta vår. Siste dagen vi fikk se henne, holde henne, vugge henne og gi henne en inderlig klem.

Det er vanskelig å ta farvel, helt umenneskelig. Det føles riktigere å si at vi sees igen <3

Jeg husker dagen som om den var i går. Jeg var på den tiden så sliten, så tom og stod veldig på siden av meg selv. Jeg gikk på autopilot og bare handlet. Jeg følte jeg fikk til alt, jeg kunne klart alt. Samtidig som jeg forberedte meg på fallet- jeg kjente det på hele meg at jeg snart ville briste og stupe til helvete (sorry språket).

Jeg husker hvordan Fredrik gråtkvalt bar Sarah Louise med sterke, skjelvende armer. Og jeg skjønner ikke hvordan han klarte det. Vannvittig smertefullt å se hvor vondt han hadde det også. Der han bar sin datter til graven.

Og jeg glemmer aldri følelsen av å gi slipp på det kjæreste man har, da kista, den bittelille kista ble firt ned i bakken. Der den stod på en kritthvit skinnfell som gjorde hullet både lysere og lunere. Jeg glemmer det aldri.

Nå skal vi bort og tenne lys hos den vesle jenta vår. Ett år etter at hun fikk sin plass og sin egen lille hage. Vi er idag tilbake 1 år i tid. Den tøffeste dagen i vårt liv <3

 "Kjære lille jenta vår, Sarah Louise

 Ord er tomme....

Vi vil bare holde deg,

klemme deg hardt,

ruske deg i håret,

trøste deg og synge for deg,

gi deg et suss og fortelle deg

at du er vår vakreste skatt.

Vi sees en dag igjen..... Mamma og Pappa