onsdag 11. desember 2013

Fra bamsemums til lillebror

Endelig kan jeg sette meg ned og skrive et lite innlegg. Det er vanskelig å finne tid og krefter til alt, men nå renner det snart over om jeg ikke får noe ned på papiret=)

Jeg er i dag 24+5 uker på vei. Den lille bamsemumsen er ikke lenger så liten og jeg har fått en stor og flott mage. Inne i magen er det akrobatikk på gang akkurat nå, men det er også veldig rolig der til tider. Jeg har fått streng beskjed om at jeg skal registrere liv i magen flere ganger for dagen nå. Jeg har nemlig holdt det godt på avstand og ikke ønsket å kjenne etter på et vis. Tenkt at det er like greit egentlig, så slipper jeg å bli engstelig når det plutselig er veldig rolig - leeeeeenge.

Før jeg forteller mer om hva som opptar meg nå, skal jeg hoppe en del uker tilbake i tid. Til dagen vi bestemte oss for å fortelle barna at de skulle få en søster eller bror. Det tok lenger tid denne gangen før vi sa noe. Jeg måtte være klar på flere måter. Klar til å dele det med alle, og klar til å kunne dele håpet, skape forventninger og tørre å drømme sammen med ungene. Noe som til tider er ubeskrivelig vanskelig. Denne morgenen spiste vi en god familiefrokost og vi snakket om hverdagens strabaser da jeg sa til ungene at vi hadde en overraskelse til dem. Hva er det, hvor er det, kan det spises? ungene ventet i spenning. Da pappan fortalte at jeg hadde en baby i magen var gleden ubeskrivelig. De jublet høyt og lurte på når babyen skulle komme. De to eldste ønsket seg veldig en lillebror. Hvorfor har de hele tiden ønsket seg en lillebror etter at de mistet lillesøsteren Sarah Louise? Er det tryggere på et vis? Vanskelig å si. Sebastian på 8 år sa plutselig: jammen mamma, da er det derfor ikke magen din har blitt noe mindre. Du hadde jo en baby der, akkurat som jeg trodde (noen måneder tidligere). Skravla gikk og også ungene har hatt sitt å tenke på i ukene som har gått.

Håper ikke denne babyen dør. Vi fikk jo ikke en gang hilse på Sarah Louise, leke med henne og høre henne le. Hvordan kan vi vite at denne babyens navlesnor ikke kommer i veien? Spørsmålene er mange, og det kommer stadig vekk nye. Det er både fint og vondt at de spør. De skulle jo alle sammen vært foruten denne opplevelsen. De skulle nå hatt ei lita nysgjerrig lillesøster på 15 måneder rundt seg som rotet i sakene til alle sammen, som ville gjøre akkurat som storebror eller søstrene sine og som var helt uten bekymringer. I stedet sitter det nå tre søsken på 8, 5 og 2 år som grubler over livet og døden. Jeg spurte veslejenta vår en dag om hva vi skulle gjøre med babyen da den kom ut? Babyen er i himmelen sa hun og smilte, mens hun pekte ut av vinduet og opp på himmelen.

Det går stadig framover på et vis, og jeg føler jeg kan styre de store nedturene litt på et vis. Jeg kan ikke styre de små hverdagslige tingene som dukker opp uten å si ifra, og som legger seg som en klump i magen eller de som bare slår meg rett ut. I tillegg har jeg nok en stor dose hormoner som forsterker følelsene på godt og vondt. Jeg kan ikke sammenligne dette svangerskapet med noen av de andre. Jeg er i fysisk god form og føler meg bra, samtidig som jeg er et vrak av blandede følelser. Enhver tanke og følelse er på et vis tosidig. Jeg kan glede meg over å være i lykkelige omstendigheter i det ene øyeblikket, der den samme tanken finner frykten over hva som kan skje og sorgen i det vi har mistet.

Jeg har jobbet mye med meg selv, og med tankene på at vi nå venter et nytt barn. Et helt nytt barn, et eget individ. Som fortjener en ny start, masse kjærlighet og omsorg, slik alle barn gjør. Jeg har snakket med meg selv høyt om at det ikke er Sarah Louise vi venter på, og at hun aldri kommer tilbake. Tenker jeg på et nyfødt barn, er det jo henne jeg ser for meg. Bildet er klart og tydelig, og det gjør bare så vondt. Savnet er på ingen måte mindre nå når jeg kjenner sparkene, hører hjertelyden og forbereder huset og oss alle nok en gang på at det snart skal komme en baby til oss. Alle disse gledelige tingene representerer også dessverre såre minner.

Ukene gikk og det nærmet seg tiden for den ordinære ultralyden. Noe jeg bare gikk og gruet meg til. Jeg hadde vært på ultralyd tidligere og var ikke egentlig redd for at noe skulle være galt. Jeg gruet meg vel egentlig til å skulle forholde meg til en gutt eller jente. Alt blir mer virkelig og nært når man vet hva man skal få. Det var viktig for meg å vite det. Noe annet hadde vært helt utelukket, samtidig som jeg gikk med en følelse av at dette blir feil uansett. Kan man si det når man venter et barn?  at det blir feil....Huff, men det var sånn det føltes. Innerst inne gikk ønskene mine til ei jente. Det var ei jente vi skulle hatt, ei jente vi mistet. Jeg hadde lenge tenkt på hvordan det ville bli å ta fram alle kassene med rosa og lilla klær etter søstrene, og også alle de nye klærne vi hadde kjøpt og fått til Sarah Louise. Jeg fant fine gode tanker rundt det å ta fram igjen disse klærne. Meningsfullt og minnerikt skulle det bli. Tankene på en gutt var mer perifere. Jeg tenkte at det også ville bli fint, og kanskje enklere også på et vis. Lettere å se på en liten gutt uten å sammenligne så mye, og lettere å forholde seg til en gutt som et helt eget individ. Jeg visste innerst inne at det ville bli fint uansett og at følelsene mine ikke var knyttet til barnet på et vis, men til alt det vi ryddet bort og kanskje ikke skulle få bruke igjen, noen gang.

Tårene satt løst da vi satt på venterommet på sykehuset. Ikke mitt favorittsted akkurat. Vi ble hentet og jordmoren kom med noen utsagn om hvor normalt det var å være hormonell og at de aller fleste gruet seg litt til ultralyden. Jeg klarte ikke å si noe og damen leste litt i journalene sine. Det var en tydelig preget dame som da begynte å snakke med oss. Hun var nok lei seg for at hun ikke hadde lest litt i mine papirer før vi ble hentet inn. Samtalen gikk bedre etter hvert og jordmoren gjorde alt etter kunstens regler hele timen vi var der. Hun tok seg masse tid til å vise og forklare og hun hadde oss i fokus hele tiden. Det var heller ingen tvil om at det bor en liten lillebror i magen. Han viste fram stasen og jordmoren tok flere morsomme bilder.

Det tok meg to minutter mens jeg lå der og tårene trillet, før jeg kjente på den første gode tanken på at vi nå venter en gutt. Tanke nummer to var at vi nå skulle få lov til å gi de andre ungene en supergod nyhet. Jeg måtte smile bare ved tanken. Vi ble møtt av en spent storebror på parkeringen da vi kom kjørende, og han trippet av spenning. Et brøl av glede før han stormet inn, mens han hoppet rundt i ekstase. Min far satt inne og så Sebastian der han kom jublende glad, og det var en rørt bestefar som ivrig fortalte om den stolte glade storebroren som hadde kommet hoppende inn og ivrig fortalte "Beste" nyheten om lillebror.

En ukes tid seinere måtte jeg bare stupe inn i sorgen over en stor kasse med lilla og rosa babytøy. En svulmende kvalme gikk jeg med. Og jeg kjente jeg måtte gjøre noe med det. Jeg gikk igjennom alt jeg hadde av klær til barn lagret (5-6 kasser) og i tillegg sengetøy, dyner, tepper og annet babyutstyr. Det var så sårt. De bittesmå klærne var fylt med et hav av følelser. Jeg gråt meg igjennom hele kvelden og alle klærne, og gjorde en god jobb med å sortere. Jeg bestemte meg for å beholde en kasse med de klærne som jeg bare ikke kunne kvitte meg med. Det er favorittklær etter Ada Isabel og Mia Kristine, og det var de nye klærne til Sarah Louise. De hun hadde på seg på sykehuset og de jeg hadde pakket med som hentesett. Disse skal jeg beholde. Alt som kan brukes til lillebror er lagt i egne kasser- jeg fant en del finklær jeg hadde tatt vare på blant annet og det var en del ullklær og yttertøy jeg også kan bruke. 2 fulle kasser + noen poser med klær til jentebaby skal jeg gi bort til noen som trenger de. Masse flotte og gode klær er det, og jeg ønsker at det skal være meningsfullt og fint å gi dem bort. Jeg vil gi dem til noen som kan sette pris på dem og som ønsker å bruke dem. Jeg må finne en organisasjon eller noen som formidler klær og utstyr, og som kanskje gir dem direkte til den familien de kan passe til.  Det blir Sarah Louises "julegave" i år. I fjor ble vi faddere til et barn fra Vietnam. Et barn vi kan hjelpe litt hver måned.

Jeg er glad for at jeg tok den jobben og påkjenningen det var å gå igjennom alle klærne, rydde og sortere. Det er mye bearbeiding som gjøres i en slik prosess, og jeg kjenner jeg kommer et steg nærmere for hver gang. Et steg nærmere å bli fembarnsmamma  et steg nærmere lillebror  et lite steg nærmere en hverdag der Sarah Louise er med på de fineste måter i hjertene våre, tankene våre og i alle familiesituasjoner der hun alltid vil være savnet.

Jeg går i disse dager og gleder meg masse over lillebror. Jeg ønsker å forberede hus og hjem. Jeg har lyst til å ha forventninger og drømmer om hvordan dette blir. Jeg prøver å snuse litt på shopping av babytøy etc, og tenker at det må være perfekt å sette i gang for fullt under januarsalget 2014. Berg og dalbanen er trofast med meg, men jeg ser framover på en helt annen måte nå enn for et halvt år tilbake, selv om det er tøft å være gravid igjen. Et svangerskap som ikke kan sammenlignes med de andre. Jeg føler på en måte at vi gjør noe for første gang. Dette er nytt, fullt av spenning, engstelse, glede, dårlig samvittighet på et vis, sorg og lykke. Vi har 3 fantastiske gode erfaringer med oss og 3 friske og fine barn, men det  er den siste erfaringen, marerittet, som kjemper om kapp med gleden over mirakelet som jeg av hele mitt hjerte håper vi skal få oppleve i midten av mars. Jeg ser fram til en ny glede i livet som sammen med sorgen vil gå hånd i hånd. Jeg er utrolig takknemlig for de barna jeg har, og jeg prøver å nyte hvert eneste øyeblikk sammen med dem.

Det er ingen fasit på hvordan man skal leve med en forferdelig sorg, et enormt tap av en del av deg, og en del av fremtiden. Jeg tror det er små skritt frem og tilbake, blandet med tid, tanker og følelser, sammen med familie og andre omsorgspersoner som sammen med deg og meg kan føle seg fram til glede, lykke og latter, uten å stenge ute smerten, tårer og minnerike skatter.

Jeg sender mange gode tanker og varme klemmer til alle dere som jeg vet savner noen, gråter tomme tårer, og som kveles av den gjennomgripelige smerten som hos flere av oss har tatt bolig.  Jeg tenner et lys for alle våre små og store engler som i dag skinner som vakre stjerner på himmelen.

 For Sarah Louise vår umistelige lille engel...

6 kommentarer:

  1. <3
    klem fra oddveig

    SvarSlett
  2. Først og fremst vil jeg gratulere dere så veldig med den lille gutten i magen :) Jeg kan virkelig forestille meg hvordan dette er fint og skummelt på samme tid. Du skriver mange kloke ord, de skal jeg ta med meg inn i fremtiden.

    Ønsker deg all lykke i svangerskapet og tiden fremover :)

    Klem fra Mona

    SvarSlett
  3. Gratulerer! Må innrømme at her kom tårene da jeg leste å så kjente opplevelser og tanker! Merkelig at de aldri kan skumlese journalen før de plaprer i vei, ja...Vet du, jeg syns det var ..rart å skulle få jente etter Kalle. Var ikke skuffa, men var bare så innstilt på gutt at det ble overraskende. Vi har de følelsene vi har, alt er lov og det må nesten bli rart, skummelt, krevende, motstridende følelser som kjemper om hverandre. Etterhvert var jeg litt lettet over at det nå ble en jente, kanskje lettere for meg å identifisere henne som et helt annet individ enn om det hadde vært en gutt? Jeg kjenner på disse følelsene nå når hun er her også, levende. At dette, dette var det vi gledet oss sånn til i fjor. Stellebord som brukes! Bleiebytte! Krevende, og vi mangler alltid et barn, uansett. *klem fra Kalles mamma*

    SvarSlett
  4. Nydelig skrevet kjære deg! Klemmer fra Taran :)

    SvarSlett
  5. englemamma til Herman13. desember 2013 kl. 21:10

    Gratulerer så mye <3 ønsker dere alt godt videre <3

    SvarSlett
  6. Godt skrevet, gratulere så mye. Ønsker dere riktig godt nyttår, ønsker dere alt godt

    SvarSlett