søndag 2. mars 2014

Bare få uker igjen

Det nærmer seg nå med stormskritt. Jeg er i dag 36 + 3 uker på vei, og lillebror kan komme når som helst egentlig. Vi gleder oss masse, og jeg kjenner det skal bli godt på et vis å starte på en ny epoke.

Vi må bare komme oss dit.
Her er jeg, høygravid, trill rund, hoven og så klar man kan bli i en slik situasjon tror jeg.


Når lillebror vil komme er uvisst og fødselsplanene er mange. Jeg er ikke lenger så usikker og redd for fødselen, tror jeg. Jeg har jobbet mye med å flytte fokus fra å bare grue meg, kjenne på redselen og angsten for at noe skal kunne skje mens jeg er hjemme, uten hjelp - til å heller lage meg en plan på hva jeg gjør om det skjer her hjemme. Jeg må ta utgangspunkt i at dette skjer veldig fort. Og da er veien til sykehuset lang. Iblant føler jeg at ingen egentlig skjønner hvor liten tid jeg kanskje har, heller ikke de som er kjent med dette på sykehuset. De fleste prater som om det må være et forvarsel, murring i ryggen eller noe som tyder på at fødselen er i gang.......hadde det bare vært det. Jeg satser på at det er det denne gangen, men innerst inne vet jeg jo at det bare er flaks om jeg får det.

Jeg var på kontroll i forrige uke og vet nå at lillebror ligger klar, godt nede i bekkenet. Og modningsprosessen er i gang. Er spent på hva neste kontrollen som er på tirsdag sier. Nå som jeg vet at lillebror har lagt seg klar, kjenner jeg også et ønske og behov for å vite noe om navlesnoren. Hvor ligger den? Kan den komme seg rundt halsen nå som lillebror ligger helt klar? Ingenting må derfor skje før tirsdag, før de har kikket med ultralyd. Tross farten har jeg hatt 4 greie fødsler og prøver å tenke at dette fikser jeg. De har også skrevet ned mye i journalen min, slik at alle som kommer i kontakt med meg enten på tlf eller da vi kommer, vet noe om meg, historien vår og hva vi ønsker.

Jeg prøver å ta vekk de stressmomentene som kan fjernes. Deriblant orker jeg ikke tanken på å sitte med fulle rier i sykebil herifra til sykehuset. Hjelpen må komme hit og lillebror får komme til verden her. Siden mannen har lang reisevei til og fra jobb har jeg alliert meg med venner og familie. Dette kommer til å gå bra! huff...

Fra uke 38 er det mulig jeg kan bli lagt inn på sykehuset og bli igangsatt der. Det hadde vel kanskje vært det beste, men jeg må ha alternative løsninger i sekken før vi kommer så langt.

Vi har gjort mange forberedelser her hjemme nå, og det er flere tydelige tegn på at det skal komme en baby i hus. Disse forberedelsene har med seg mange følelser på godt og vondt.  Alle klærne er vasket og lagt klar i stellekommoden på badet.


Vuggen er hengt i taket på stuen. På samme plassen som sist.


Sykehusbag`n er pakket endelig. Jeg har tenkt på det lenge, men alt skjer med sneglefart her.


Babysetet til bilen står også klart, og sprinkelsengen ble aldri ryddet bort fra den stod klar til Sarah Louise. Jeg har bestilt gavene som storesøsken skal få da de besøker lillebror på sykehuset for første gang. Alle disse forberedelser har en side fylt med spenning, forventninger og glede. De er også fylt med en form for frykt og redsel, noe sårt og trist. Jeg tror det alltid vil være en del av oss som ikke tør å føle helt på alt det lillebror skal by på. Alt han representerer allerede der han nå ligger og klargjør seg i magen. Det er en avstand på et vis som jeg ikke kan beskrive. Den bare er der. Sjokket over tapet av Sarah Louise, alt det vonde, smerten, angsten, gråten og følelsen av håpløshet ligger der bak og pirker oss i ryggen.

Ungene snakker om lillebror hver eneste dag. De viser glede, snakker og synger med magen. Kjenner på spark, hikkingen og kynnerne som gjør magen knallhard. Tårene triller da de snakker med lillebror. Det er sårt og utrolig fint på samme tid. Ungene er også redde for at noe skal skje. De spør mye nå og ønsker en bekreftelse på at alt vil gå bra. En bekreftelse jeg dessverre ikke kan gi. Men jeg kan si noe om at jeg tror det vil gå bra og at vi kan håpe. De lurer på hva vi gjør om lillebror dør....en tanke jeg skyver laaangt bort. Jeg klamrer meg fast til håpet og tror at vår familie skal bli beriket med en vakker liten prins iløpet av få uker.


Jeg forbereder meg også på en slags utladning etter fødselen. Jeg tror at disse 9 månedene i spenning, frykt, sorg og glede er av så stor påkjenning på kropp og sinn at det vil gi en slags ettervirkning. Jeg vet jo ikke noe om det nå, men jeg ser hvordan jeg f.eks bygger meg opp før høytider og andre merkedager for å komme gjennom på best mulig måte. Jeg bruker mange uante krefter, blir utrolig sliten og går ofte en tur i kjelleren da målet er nådd. Jeg tror det er bedre å reflektere litt rundt dette nå, være forberedt på et vis, og ikke bli skuffet og lei meg om det skjer. I tillegg er jeg helt sikker på at det er mange todelte følelser som strømmer på da jeg endelig sitter med lillebror i armene. Jeg håper at gleden og lykken er like stor som jeg forventer, samtidig som jeg vet det vil ta litt tid før vi lander på et vis. Jeg vet at lillebror ikke kan erstatte vår lille babyengel. Det ønsker jeg heller ikke, men jeg håper han allikevel kan fylle deler av et tomrom med sine pludrende lyder, babygråt, kos og varme. Jeg tror bare lillebror kan representere alt vi ikke fikk oppleve med Sarah Louise, og samtidig være en deilig liten klump av lykke, slik bare babyer kan.
 
små føtter setter dype spor

5 kommentarer:

  1. Ønsker dere alt godt <3' ønsker dere en fin ny uke :)

    SvarSlett
  2. Grace - Englemamma til Isabel3. mars 2014 kl. 00:11

    Skjønner veldig godt den grugleden følelse å føde et levende barn etter dødfødselen. Lykke til og varme klemmer

    SvarSlett
  3. Dette går fint, dette klarer du!!!!!! Alle gode tanker til deg !! L

    SvarSlett
  4. Kjære Gunn Beate <3
    Jeg leser meg igjennom bloggen din og tårene triller,kroppen fylles med fortvilelse og sorg over at du har opplevd og går igjennom det vi opplever nå. For 2 måneder siden idag, 7.januar 2014 døde vår lille Jonathan fullbåren i magen under fødsel.Akutt morkakeløsning...Igjen sitter vi i sjokk, fortvilelse og i dyp sorg.Jeg finner mye trøst og håp i å lese om andre som er i samme situasjon.Selv om jeg sølvfølgelig skulle ønske at ingen, verken før eller etter,skal måtte oppleve noe så vondt som å miste barnet sitt. Tusen takk for at du deler! Jeg har selv startet blogg nå, jeg har behov for å dele og håper jeg også kan være til hjelp for andre,slik du og flere andre bloggere hjelper meg.Jeg finner håp i å lese om livene deres videre, og at jeg ikke er alene. Godt å lese hos andre som forstår og sitter med de samme følelsene jeg sitter med. Jeg ønsker deg masse lykke til med din nærtstående fødsel! Veldig godt å se at du skal få et barn til,det mest verdifulle man kan få, selv om jeg har stor forståelse for at dette må være tøft for deg <3 Et nytt håp er på vei og jeg ønsker for deg å dine at dette blir en god opplevelse!Du virker sterk!
    <3 Mange gode klemmer til deg og din flotte familie <3

    Cecilie

    SvarSlett
  5. Tenker på deg og lurer på om du er vel i havn nå ..............

    SvarSlett