Oppfølging på sykehuset...

Tiden går altfor fort og jeg er i dag 32 + 1 uker på vei. Jeg får litt hetta av å se på kalenderen framover. Er jeg klar? Blir jeg noen gang klar? Det jeg vet er at jeg gruer meg veldig til denne fødselen...

Bilde tatt for en tid tilbake. Jeg har mye større mage nå. Skal ta et bilde og vise dere ved et senere innlegg.



Jeg får i dag all oppfølging på sykehuset. Et sted jeg ikke trives veldig. Men samtidig et sted jeg ønsker å være da ting skjer. Det er stund siden jeg hadde den første samtalen med jordmor der, svangerskapskontroll og ultralyd. Jeg har lyst til å fortelle litt fra den dagen.

På slike dager er jeg stresset fra jeg våkner om morgenen. Hjertet tar noen ekstra bank, jeg er utålmodig og maser på de rundt meg. Jeg har da i flere dager gått og gruet meg til akkurat dette. Disse dagene er så klokkeklare. Tanker, følelser og bilder inni hodet kommer så sterkt og tydelig frem. Hele veien til sykehuset (ca 45min) prater vi om hva som skal skje. Prøver å forberede oss på et vis og tårene triller.

Vel inne på sykehuset går jeg først på do. Jeg begynner å svette, flakker med blikket, er stresset og har hjertebank. Lukten inne på doen gjør noe med meg. Vi kommer opp i 3 etasjen til føden og jeg vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg. Venterom, der det er normalt å sette seg er ikke bare et venterom for oss. Der inne var vi den ene kvelden vi besøkte Sarah Louise. Kisten sto på bordet, et lys var tent og det sto en rose i en vase. Vi satt der lenge den kvelden. Holdt henne, strøk på henne, sang for henne og drømte om å ha henne med oss hjem. Det rommet er ikke lenger bare et venterom for oss. Det er et rom fylt med klokkeklare sterke minner fra ei grusom tid, men sammen med den vakreste lille prinsessa.

Jeg gikk frem og tilbake ute i gangen til vi ble hentet av ei jordmor. Hun var forståelsesfull og fin å snakke med. Vi snakket litt om svangerskapet nå, men mest om hvordan jeg har det og hvordan dette føles på kroppen. Jeg har kjempet litt med meg selv og egne tanker om fødsel og det å få et barn til. Jeg har 3 flotte friske barn hjemme og har gjennomgått 3 veldig raske, men allikevel ukompliserte og fine fødsler. Jeg har opplevd lykkefølelsen og kjent på gleden over 3 fantastiske mirakler. Hvorfor klarer jeg ikke å få fram disse minnene, og bare tenke på de? Jordmoren sa det så fint at vi er midt i en sorgprosess, der minnene, sansene, bildene, erfaringene, sjokket og den traumatiske opplevelsen vi hadde sist er altfor nært. Det er dette som kommer frem da jeg lukker øynene. Det er bilde av Sarah Louise jeg ser da jeg tenker på en nyfødt baby. Det er frykten, smerten og sorgen som stikker i kroppen da jeg kjenner lukten på doen. Og det var helt normalt. Hun sa at jeg ikke skulle forvente noe annet, men kanskje prøve å tenke at det er greit. Jeg har ikke mistet gleden og lykkefølelsen av de flotte erfaringene med mine friske fine barn. Den ligger bare å hviler litt og vil komme frem gradvis da smerten, marerittet og den store klumpen i magen mildner litt etter litt.

Vi gikk deretter en tur inn på føden. Jeg vet jeg har et behov for å ha vært der noen ganger. Jeg tror det er mye bearbeidelse i å gjøre det. Kroppen rister mens vi går innover korridoren. Vi står utenfor fødestuen og jordmoren åpner døren. Der inne skjedde det. Jeg gikk inn, og det er helt utrolig hvordan minnene strømmer på. Jeg var rett tilbake til 8 september 2012. Filmklippene rullet bak øynene mine mens blikket flakket rundt i rommet. Jeg visste akkurat hva jeg hadde gjort, hvor jeg gikk og hva som skjedde. Kalde grøss strømmet oppover ryggen. Jeg får vansker med å puste normalt. Tårene triller ikke bare lenger. Dette er en ufattelig sterk opplevelse. Etter en liten stund der jeg er i min egen filmverden, begynner jeg å fortelle alt som skjedde. Det må liksom ut. Det er en ubeskrivelig opplevelse og enorme krefter som styrer oss. Sjokket over å plutselig få den vesle jenta mi i armene, sammen med ordene og beskjeden om at hun er død har satt sine spor. Alle disse kroppslige reaksjonene i ettertid er klare og helt normale reaksjoner som plasseres i en posttraumatisk opplevelse.

Vi gikk videre bortover gangen til vi kom til det rommet vi var etter fødselen. Vi fikk noe å drikke og satte oss ned inne på rommet, bare min samboer og jeg. Kroppen strittet i mot. Det føltes ikke greit, men vi ble sittende en stund. Noe av det første jeg tenkte på var at rommet nå virket ufattelig lite og trangt. Nesten litt klaustrofobisk, enda dette var et familierom med to sengeplasser og en liten sittegruppe og et eget bad. Det var tomt og upersonlig og veldig kaldt. Tenk på alt som fylte det rommet sist vi brukte det. Uendelig mange store og sterke følelser. Besøk av familien og ikke minst de andre ungene som endelig skulle få møte sin lillesøster. De tente lys og var så flinke. Presten var der og snakket med oss. Vi lagde et maleri med fot og håndavtrykk, og støpte avtrykk i gips. Det ble tatt diverse prøver. Vi vasket og stellte Sarah Louise og byttet klær. Vi koste og gråt. Rommet var uendelig stort. Fylt med sorg, smerte og tårer, men også mange fine, gode minner jeg aldri skulle vært foruten.

 



 

 

Oppfølging i dag og alle sykehusbesøkene er krevende og tapper meg for krefter. Jeg er helt utslitt etter en slik dag, samtidig som jeg vet at det gjør meg godt på et vis.



Det har blitt flere turer på sykehuset etter det. Ultralyder av lillebror er alltid kjekt. Godt å se at hjertet slår. Det har vært noe frem og tilbake og bekymringer for om lillebror er stor nok og vokser som han skal, men det ser bra ut nå. Han er en veldig bedagelig baby som ikke gir meg de store sparkene og tilbakemelding iform av bevegelse slik jeg kanskje kunne ønsket. Men jeg kjenner i alle fall liv hver dag. Det er tøft å være gravid, og det er en større påkjenning en hva jeg kanskje klarte å innbille meg på forhånd.

I disse dager bruker jeg mye tid på å grue meg til fødselen. Jeg ønsker en plan på hva som skal skje og en plan som kan berolige meg noe. Etter nok et sykehusbesøk i går skjønner jeg vel at den planen kanskje uteblir. Alt jeg ønsker er å vite at jeg har noen som vet hva de driver med rundt meg da lillebror vil ut. Jeg har en historie med fødsler som kanskje avviker fra manges erfaringer. I 2005 fikk jeg Sebastian på Haukland sykehus. Det gikk 4 timer fra jeg visste at fødselen var i gang. I 2008 kom Ada Isabel i en styrt. Vi kjørte i egen bil til sykehuset og jeg hadde pressrier da vi var halvveis. Kom oss akkurat innenfor døren, med hjelp, før hun var ute. Fra første murring i ryggen gikk dette på under 2 timer. Med Mia Kristine i april 2011, var det litt annerledes siden vannet gikk over en kopp te hos søsteren. I sykebil nedover (uten en rie), og vi ble lagt inn, fikk et rom og beskjed om at det ikke kom til å skje noe så vi kunne bare sove. Ingen sjekket meg, de tok det bare for gitt. Etter kort tid var alt i gang og jeg gikk noen runder i gangen. Spurte en jordmor om hun ikke skulle undersøke meg snart for å se om jeg hadde effektive rier. Hun smilte og sa vi fikk vente til det var skikkelig i gang. 5 min senere ringer jeg på klokka og gjett om det ble styr. Full åpning og Mia Kristine vil ut. Jeg kom opp i senga først, men bare så vidt. Og styrten var også tilstede 8 september 2012. Fra jeg dro hjemmefra i sykebil (uten rier) gikk det 1 time og 12 min før hun var ute. Med denne erfaringen i lommen syns jeg det hadde vært greit om jeg var på sykehuset før fødselen er i gang. Men det er visst dessverre ikke så enkelt.

Frykten min er nok ikke at det samme skal skje igjen, som sist med en uheldig navlesnor. Redselen er vel der for at noe galt skal skje i det hele tatt. Og hva hvis fødselen skjer hjemme og noe går galt nettopp fordi ingen er der for å hjelpe meg? Det tror jeg ikke jeg kan leve med... En sykebil kan selvfølgelig komme for å kjøre meg. Men det er smertefulle 40 min med en eneste stor konstant rie, stroppet fast i en bil. Vet ikke om jeg orker tanken på det heller, da er vel baderomsgulvet hjemme bedre. Jeg håper jeg får svar på noen av mine bekymringer etter hvert som det nå nærmer seg. Jeg har skjønt at jeg ikke lenger kan si at det er uaktuelt for meg at noe skal skje hjemme, eller at jeg er aleine på et vis. For den muligheten er så visst der. Jeg må forberede meg på det også.

Jeg skal prøve å skrive litt mer om svangerskapet, tanker som rører seg og oppfølgingen nå framover. I dag ville jeg først og fremst dele hvordan det kjentes på kroppen å være tilbake på føden og hvilke reaksjoner som kan bo i oss når man har opplevd et mareritt.

Jeg tenner lys for vår umistelige lille engel Sarah Louise som i dag glitrer i hver snøkrystall som virvler i luften, og jeg sender over mange varme og gode tanker til alle som savner noen, har et barn for lite eller som opplever smerte og sorg på annet vis. Ta godt vare på hverandre.

Samtidig vil jeg sende over en hilsen til alle som har en baby i magen og som venter spent på å få møte sitt mirakel. Det er uendelig stort å få være mamma. Jeg føler meg utrolig heldig. Nyt hvert eneste øyeblikk dere har sammen med barna, familien og alle som står dere nært.



God helg =)

Fra bamsemums til lillebror

Endelig kan jeg sette meg ned og skrive et lite innlegg. Det er vanskelig å finne tid og krefter til alt, men nå renner det snart over om jeg ikke får noe ned på papiret=)

Jeg er i dag 24+5 uker på vei. Den lille bamsemumsen er ikke lenger så liten og jeg har fått en stor og flott mage. Inne i magen er det akrobatikk på gang akkurat nå, men det er også veldig rolig der til tider. Jeg har fått streng beskjed om at jeg skal registrere liv i magen flere ganger for dagen nå. Jeg har nemlig holdt det godt på avstand og ikke ønsket å kjenne etter på et vis. Tenkt at det er like greit egentlig, så slipper jeg å bli engstelig når det plutselig er veldig rolig - leeeeeenge.

Før jeg forteller mer om hva som opptar meg nå, skal jeg hoppe en del uker tilbake i tid. Til dagen vi bestemte oss for å fortelle barna at de skulle få en søster eller bror. Det tok lenger tid denne gangen før vi sa noe. Jeg måtte være klar på flere måter. Klar til å dele det med alle, og klar til å kunne dele håpet, skape forventninger og tørre å drømme sammen med ungene. Noe som til tider er ubeskrivelig vanskelig. Denne morgenen spiste vi en god familiefrokost og vi snakket om hverdagens strabaser da jeg sa til ungene at vi hadde en overraskelse til dem. Hva er det, hvor er det, kan det spises? ungene ventet i spenning. Da pappan fortalte at jeg hadde en baby i magen var gleden ubeskrivelig. De jublet høyt og lurte på når babyen skulle komme. De to eldste ønsket seg veldig en lillebror. Hvorfor har de hele tiden ønsket seg en lillebror etter at de mistet lillesøsteren Sarah Louise? Er det tryggere på et vis? Vanskelig å si. Sebastian på 8 år sa plutselig: jammen mamma, da er det derfor ikke magen din har blitt noe mindre. Du hadde jo en baby der, akkurat som jeg trodde (noen måneder tidligere). Skravla gikk og også ungene har hatt sitt å tenke på i ukene som har gått.

Håper ikke denne babyen dør. Vi fikk jo ikke en gang hilse på Sarah Louise, leke med henne og høre henne le. Hvordan kan vi vite at denne babyens navlesnor ikke kommer i veien? Spørsmålene er mange, og det kommer stadig vekk nye. Det er både fint og vondt at de spør. De skulle jo alle sammen vært foruten denne opplevelsen. De skulle nå hatt ei lita nysgjerrig lillesøster på 15 måneder rundt seg som rotet i sakene til alle sammen, som ville gjøre akkurat som storebror eller søstrene sine og som var helt uten bekymringer. I stedet sitter det nå tre søsken på 8, 5 og 2 år som grubler over livet og døden. Jeg spurte veslejenta vår en dag om hva vi skulle gjøre med babyen da den kom ut? Babyen er i himmelen sa hun og smilte, mens hun pekte ut av vinduet og opp på himmelen.

Det går stadig framover på et vis, og jeg føler jeg kan styre de store nedturene litt på et vis. Jeg kan ikke styre de små hverdagslige tingene som dukker opp uten å si ifra, og som legger seg som en klump i magen eller de som bare slår meg rett ut. I tillegg har jeg nok en stor dose hormoner som forsterker følelsene på godt og vondt. Jeg kan ikke sammenligne dette svangerskapet med noen av de andre. Jeg er i fysisk god form og føler meg bra, samtidig som jeg er et vrak av blandede følelser. Enhver tanke og følelse er på et vis tosidig. Jeg kan glede meg over å være i lykkelige omstendigheter i det ene øyeblikket, der den samme tanken finner frykten over hva som kan skje og sorgen i det vi har mistet.

Jeg har jobbet mye med meg selv, og med tankene på at vi nå venter et nytt barn. Et helt nytt barn, et eget individ. Som fortjener en ny start, masse kjærlighet og omsorg, slik alle barn gjør. Jeg har snakket med meg selv høyt om at det ikke er Sarah Louise vi venter på, og at hun aldri kommer tilbake. Tenker jeg på et nyfødt barn, er det jo henne jeg ser for meg. Bildet er klart og tydelig, og det gjør bare så vondt. Savnet er på ingen måte mindre nå når jeg kjenner sparkene, hører hjertelyden og forbereder huset og oss alle nok en gang på at det snart skal komme en baby til oss. Alle disse gledelige tingene representerer også dessverre såre minner.

Ukene gikk og det nærmet seg tiden for den ordinære ultralyden. Noe jeg bare gikk og gruet meg til. Jeg hadde vært på ultralyd tidligere og var ikke egentlig redd for at noe skulle være galt. Jeg gruet meg vel egentlig til å skulle forholde meg til en gutt eller jente. Alt blir mer virkelig og nært når man vet hva man skal få. Det var viktig for meg å vite det. Noe annet hadde vært helt utelukket, samtidig som jeg gikk med en følelse av at dette blir feil uansett. Kan man si det når man venter et barn?  at det blir feil....Huff, men det var sånn det føltes. Innerst inne gikk ønskene mine til ei jente. Det var ei jente vi skulle hatt, ei jente vi mistet. Jeg hadde lenge tenkt på hvordan det ville bli å ta fram alle kassene med rosa og lilla klær etter søstrene, og også alle de nye klærne vi hadde kjøpt og fått til Sarah Louise. Jeg fant fine gode tanker rundt det å ta fram igjen disse klærne. Meningsfullt og minnerikt skulle det bli. Tankene på en gutt var mer perifere. Jeg tenkte at det også ville bli fint, og kanskje enklere også på et vis. Lettere å se på en liten gutt uten å sammenligne så mye, og lettere å forholde seg til en gutt som et helt eget individ. Jeg visste innerst inne at det ville bli fint uansett og at følelsene mine ikke var knyttet til barnet på et vis, men til alt det vi ryddet bort og kanskje ikke skulle få bruke igjen, noen gang.

Tårene satt løst da vi satt på venterommet på sykehuset. Ikke mitt favorittsted akkurat. Vi ble hentet og jordmoren kom med noen utsagn om hvor normalt det var å være hormonell og at de aller fleste gruet seg litt til ultralyden. Jeg klarte ikke å si noe og damen leste litt i journalene sine. Det var en tydelig preget dame som da begynte å snakke med oss. Hun var nok lei seg for at hun ikke hadde lest litt i mine papirer før vi ble hentet inn. Samtalen gikk bedre etter hvert og jordmoren gjorde alt etter kunstens regler hele timen vi var der. Hun tok seg masse tid til å vise og forklare og hun hadde oss i fokus hele tiden. Det var heller ingen tvil om at det bor en liten lillebror i magen. Han viste fram stasen og jordmoren tok flere morsomme bilder.

Det tok meg to minutter mens jeg lå der og tårene trillet, før jeg kjente på den første gode tanken på at vi nå venter en gutt. Tanke nummer to var at vi nå skulle få lov til å gi de andre ungene en supergod nyhet. Jeg måtte smile bare ved tanken. Vi ble møtt av en spent storebror på parkeringen da vi kom kjørende, og han trippet av spenning. Et brøl av glede før han stormet inn, mens han hoppet rundt i ekstase. Min far satt inne og så Sebastian der han kom jublende glad, og det var en rørt bestefar som ivrig fortalte om den stolte glade storebroren som hadde kommet hoppende inn og ivrig fortalte "Beste" nyheten om lillebror.

En ukes tid seinere måtte jeg bare stupe inn i sorgen over en stor kasse med lilla og rosa babytøy. En svulmende kvalme gikk jeg med. Og jeg kjente jeg måtte gjøre noe med det. Jeg gikk igjennom alt jeg hadde av klær til barn lagret (5-6 kasser) og i tillegg sengetøy, dyner, tepper og annet babyutstyr. Det var så sårt. De bittesmå klærne var fylt med et hav av følelser. Jeg gråt meg igjennom hele kvelden og alle klærne, og gjorde en god jobb med å sortere. Jeg bestemte meg for å beholde en kasse med de klærne som jeg bare ikke kunne kvitte meg med. Det er favorittklær etter Ada Isabel og Mia Kristine, og det var de nye klærne til Sarah Louise. De hun hadde på seg på sykehuset og de jeg hadde pakket med som hentesett. Disse skal jeg beholde. Alt som kan brukes til lillebror er lagt i egne kasser- jeg fant en del finklær jeg hadde tatt vare på blant annet og det var en del ullklær og yttertøy jeg også kan bruke. 2 fulle kasser + noen poser med klær til jentebaby skal jeg gi bort til noen som trenger de. Masse flotte og gode klær er det, og jeg ønsker at det skal være meningsfullt og fint å gi dem bort. Jeg vil gi dem til noen som kan sette pris på dem og som ønsker å bruke dem. Jeg må finne en organisasjon eller noen som formidler klær og utstyr, og som kanskje gir dem direkte til den familien de kan passe til.  Det blir Sarah Louises "julegave" i år. I fjor ble vi faddere til et barn fra Vietnam. Et barn vi kan hjelpe litt hver måned.

Jeg er glad for at jeg tok den jobben og påkjenningen det var å gå igjennom alle klærne, rydde og sortere. Det er mye bearbeiding som gjøres i en slik prosess, og jeg kjenner jeg kommer et steg nærmere for hver gang. Et steg nærmere å bli fembarnsmamma  et steg nærmere lillebror  et lite steg nærmere en hverdag der Sarah Louise er med på de fineste måter i hjertene våre, tankene våre og i alle familiesituasjoner der hun alltid vil være savnet.

Jeg går i disse dager og gleder meg masse over lillebror. Jeg ønsker å forberede hus og hjem. Jeg har lyst til å ha forventninger og drømmer om hvordan dette blir. Jeg prøver å snuse litt på shopping av babytøy etc, og tenker at det må være perfekt å sette i gang for fullt under januarsalget 2014. Berg og dalbanen er trofast med meg, men jeg ser framover på en helt annen måte nå enn for et halvt år tilbake, selv om det er tøft å være gravid igjen. Et svangerskap som ikke kan sammenlignes med de andre. Jeg føler på en måte at vi gjør noe for første gang. Dette er nytt, fullt av spenning, engstelse, glede, dårlig samvittighet på et vis, sorg og lykke. Vi har 3 fantastiske gode erfaringer med oss og 3 friske og fine barn, men det  er den siste erfaringen, marerittet, som kjemper om kapp med gleden over mirakelet som jeg av hele mitt hjerte håper vi skal få oppleve i midten av mars. Jeg ser fram til en ny glede i livet som sammen med sorgen vil gå hånd i hånd. Jeg er utrolig takknemlig for de barna jeg har, og jeg prøver å nyte hvert eneste øyeblikk sammen med dem.

Det er ingen fasit på hvordan man skal leve med en forferdelig sorg, et enormt tap av en del av deg, og en del av fremtiden. Jeg tror det er små skritt frem og tilbake, blandet med tid, tanker og følelser, sammen med familie og andre omsorgspersoner som sammen med deg og meg kan føle seg fram til glede, lykke og latter, uten å stenge ute smerten, tårer og minnerike skatter.

Jeg sender mange gode tanker og varme klemmer til alle dere som jeg vet savner noen, gråter tomme tårer, og som kveles av den gjennomgripelige smerten som hos flere av oss har tatt bolig.  Jeg tenner et lys for alle våre små og store engler som i dag skinner som vakre stjerner på himmelen.

 For Sarah Louise vår umistelige lille engel...

3 vakre jordboere og en nydelig engel

Det er vel kanskje ikke så vanskelig å se at disse 4 fantastiske barna er støpt og født i samme form <3

Jan Sebastian 2005

Ada Isabel 2008

Mia Kristine 2011

 

Sarah Louise 2012

 

 

Et nytt lite håp

Jeg har lyst til å juble av glede, stråle av lykke og stolt dele med dere alle at igjen banker et lite hjerte i magen <3 Det er fantastisk at vi nok engang skal være så heldige å bli beriket med et lite barn. Vårt 5 barn er snart 15 uker gammelt. Det er helt uvirkelig og forferdelig skremmende.

Jeg skulle også ønske at det bare var disse gledelige, fantastiske tankene som fyller hele meg, men det hadde vel vært for enkelt. I lange tider ønsket jeg bare å bli gravid og ventetiden var ubeskrivelig lang. Pga problemer med stoffskiftet blant annet, har ikke kroppen min kommet tilbake til normal balanse igjen og alt går fryktelig tregt. Jeg har med andre ord ikke hatt så mange reelle sjanser til å bli gravid. Desto større var overraskelsen da graviditeten var et faktum.

Jeg var helt sikker på at jeg måtte igang med hormonbehandling for å få kroppen stabil og igang med regelmessige eggløsninger, og jeg hadde time til dette i august. Den timen ble heller en tidlig ultralyd da vi fikk møte vår bittelille bamsemums for første gang. Et spesielt møte, og jeg var litt ute av meg selv. Jeg visste jeg var på vei, men jeg har brukt lang tid på å ta det innover meg.

Som sagt var jeg veldig innstilt på å bli gravid, men jeg hadde gjort meg svært få tanker om hva som ventet meg videre. Sjokket, alle tankene, panikken og angsten meldte sin ankomst sammen med nyheten om den lille - og det er ikke bare bare.

Den første tiden klarte jeg ikke å tenke at jeg en dag skulle få en baby i armene. Bildet jeg har i hodet er så levende, men så utrolig trist og sårt. Jeg har tanker om at en ny baby vil være alt, gjøre alt og minne oss om alt det vi så veldig gjerne skulle fått oppleve med Sarah Louise. Jeg tror på en måte at alle disse nydelige flotte tingene som vi kanskje skal få oppleve med en ny baby, også vil bære sorgen på et vis.

Ukene har gått og jeg har forholdt meg så lite som mulig til den voksende magen. Kvalmen, hormonene og følelsen av å lide av et utmattelses-syndrom har jeg måttet kjenne på om jeg ville eller ikke. Det har vært andre ting som har opptatt meg og som har føltes viktigere og helt nødvendig for meg å ha fokus på. 1 årsdagen til Sarah Louise har "tatt" mye energi og krefter, og jeg har i flere uker følt meg godt plassert langt nedi kjellertrappa. Midt oppi bursdag (uten bursdagsbarnet) og omsorg og tilrettelegging for storesøsken og alt som ble viktig for oss har det vært så fjernt å idet hele tatt tenke på at det i magen bor en liten ny baby. Det klarte jeg ikke.

Samtidig som jeg har krabbet meg oppover kjellertrappa og innhentet både litt energi og pågangsmot, har jeg også gjort meg mange nye tanker om tida som kommer. Jeg kjenner det er godt å kunne prøve å få denne vonde, vanskelige, smertefulle tida litt på avstand. Jeg vil prøve å se framover, leve i nuet og nyte tiden jeg er gravid.  Jeg kjenner at tiden er inne for å tørre å håpe, glede seg, skape nye forventninger og drømmer. Jeg er nemlig livredd for å gå glipp av denne fine tiden. En tid som jeg har gledet meg over med de 4 andre. Hvis vi mister et barn til, skal jeg iallefall ikke angre på at jeg ikke turde håpe eller drømme, eller at jeg ikke klarte å glede meg over et nytt lite mirakel, som fortjener all min oppmerksomhet, gode tanker og masse positivt håp og tonnevis med kjærlighet <3

Nå har det seg sånn at jeg stort sett har mange rasjonelle fine tanker om hva som er riktig å gjøre eller tenke og hva som er fornuftig på den ene og andre måten. Hadde det bare vært de rasjonelle tankene og fornuften som styrer meg hele tiden, hadde kanskje dette vært noe enklere, men slik er det ikke. Det er berg- og dalbanesyndromet som er der, og som forvikler alt. Jeg er derfor innstilt på og vet noe om at dette ikke blir noen dans på roser.

Jeg vet jeg vil være livredd for å miste et barn til. Jeg vet jeg er redd for at jeg ikke klarer å innse at det er et nytt barn og ikke Sarah Louise vi får. Vil jeg klare å bli like glad i dette barnet? Eller vil jeg holde det på "avstand" i frykten for å miste det? Vil jeg takle en ny fødsel(grøss)?

Jeg har ikke svaret på alt dette, men jeg tror og håper at god oppfølging av svangerskapet, godt samarbeid med jordmødre og sykehuset, samtaler og forberedelser på hva som kommer vil være til god hjelp, og det jeg trenger for å "klarne" hodet, bearbeide vanskelige tanker og følelser og forberede meg til å bli en super mamma til denne vesle vakre skapningen som vi skal få møte en dag i slutten av mars 2014.

Sammen med alt det vonde og vanskelige er jeg overbevist om at dette er det rette for oss. Jeg har sagt det mange ganger før, at jeg vet at et nytt barn ikke kan erstatte tapet av Sarah Louise, men kanskje gjøre det noe enklere å ha sorgen med seg, når glede og sorg går hånd i hånd <3

Jeg tar en dag av gangen, snubler stadig i vanskelige følelser og tanker samtidig som jeg jubler av hele mitt hjertet. Jeg er i lykkelige omstendigheter, selvom det er vanskelig <3

Bloggen min vil fra nå ikke bare handle om det å miste et barn. Den vil også handle om det nye svangerskapet, frykten, gleden og håpet. Og kanskje, om alt går som det skal, vil den handle om å det å få et nytt barn etter en dødfødsel...

En nydelig høstdag

 Jeg har alltid vært veldig glad i høsten, og det har jeg tenkt til å fortsette å være. 

Det har vært en merkbar tung tid, og jeg har kjent at jeg har vært godt plassert nede i kjelleren. Siste uka har det gått i jobb, jobb og atter jobb, samtidig som jeg prøver å klatre meg opp noen etasjer igjen. Jeg føler meg tom for energi og pågangsmot og jeg strekker desverre ikke til overalt.

Men i går klarte jeg å sparke meg ut på en skogstur helt aleine. Gjett om jeg var fornøyd med meg selv. Og det føltes utrolig godt.  Det var flott vær, nydelig temperatur og naturen ropte på meg.

Mens jeg gikk der i skogen helt aleine fløyt tankene og tårene trillet. Det er bare så godt. Men jeg var ikke bare trist. Jeg var også fullt og helt tilstede i skogen. Det var et yrende dyreliv og fuglene synger og kvitrer for full hals. Små bekker sildrer og det er som at skogen spiller den deiligste musikk. Det fikk meg til å føle meg levende. Jeg gledet meg over omgivelsene, elsker den flotte naturen vi er så heldige å være omringet av, og jeg lurer på hvorfor jeg ikke er ute i skog og mark hele tiden. Det er der jeg trives. Der finner jeg roen. Vi er bare så utrolig heldige.

For 1 år siden trodde jeg ikke det var mulig å leve videre. Jeg skjønte ikke at verden kunne gå så fort videre, når det for meg var helt svart og det stod helt stille. Jeg bestemte meg da for 1 år siden at det ikke fantes noen alternativ foruten å leve livet. Iallefall ikke et alternativ for meg. Og leve livet det gjør jeg. Jeg har jobbet knall hardt, og jeg jobber fortsatt hardt for å gjøre det livet krever. Og det er jeg stolt av. Livet er masse lysere og bedre nå enn for ett år siden. Men at tiden leger alle sår, har jeg ingen tro på. Tiden er min venn og jeg har tenkt til å ha tiden med meg resten av livet jeg lever.

Ikke bare nyter jeg den flotte naturen, lukten og fargene høsten har å by på. Jeg nyter tiden med min nydelige familie. Mine sjarmerende, håpefulle, glitrende, nysgjerrige, flinke, flotte, vakre og fantastiske barn <3 <3 <3 <3 Ingen kan gi så mye glede og lykke som dem. Jeg er heldig som har dem. Og jeg prøver så godt jeg kan i livets berg - og dalbane og fortelle dem det, vise dem det og gi dem all den kjærligheten som de fortjener.

Da vi så deg for siste gang...

Dagen i dag for et år siden, er på mange måter den verste. Vi skulle ta et siste farvel med jenta vår. Siste dagen vi fikk se henne, holde henne, vugge henne og gi henne en inderlig klem.

Det er vanskelig å ta farvel, helt umenneskelig. Det føles riktigere å si at vi sees igen <3

Jeg husker dagen som om den var i går. Jeg var på den tiden så sliten, så tom og stod veldig på siden av meg selv. Jeg gikk på autopilot og bare handlet. Jeg følte jeg fikk til alt, jeg kunne klart alt. Samtidig som jeg forberedte meg på fallet- jeg kjente det på hele meg at jeg snart ville briste og stupe til helvete (sorry språket).

Jeg husker hvordan Fredrik gråtkvalt bar Sarah Louise med sterke, skjelvende armer. Og jeg skjønner ikke hvordan han klarte det. Vannvittig smertefullt å se hvor vondt han hadde det også. Der han bar sin datter til graven.

Og jeg glemmer aldri følelsen av å gi slipp på det kjæreste man har, da kista, den bittelille kista ble firt ned i bakken. Der den stod på en kritthvit skinnfell som gjorde hullet både lysere og lunere. Jeg glemmer det aldri.

Nå skal vi bort og tenne lys hos den vesle jenta vår. Ett år etter at hun fikk sin plass og sin egen lille hage. Vi er idag tilbake 1 år i tid. Den tøffeste dagen i vårt liv <3

 "Kjære lille jenta vår, Sarah Louise

 Ord er tomme....

Vi vil bare holde deg,

klemme deg hardt,

ruske deg i håret,

trøste deg og synge for deg,

gi deg et suss og fortelle deg

at du er vår vakreste skatt.

Vi sees en dag igjen..... Mamma og Pappa

1 årsdag- uten bursdagsbarnet

Og så kom dagen... Dagen da vi skulle liste oss inn til Sarah Louise på morgenen med ballonger, pakker og kake med ett lys på. Vi skulle synge " Hurra for deg som fyller ditt år..." og gratulere den nydeligste jenta med 1 års dagen. Hun skulle smile og le og få hjelp av sine tre storesøsken til å åpne alle pakkene.

Seinere på dagen skulle vi hatt familiebursdag med besteforeldre, tanter og onkler på besøk. Det skulle vært kaker og saft, latter og god stemning.

Dagen idag blir ikke slik vi ønsket og det river i hjertet. Ungene ønsker å feire sin lillesøsters 1 års dag. Og det skal vi. Vi skal ha kake og ballonger, lys, bamse og blomster.

Det blir en bursdag uten bursdagsbarnet, uten latter og glede. En 1 årsdag feiret på graven. Der skal vi pynte med ballonger og lys. Ungene skal få fikse og ordne akkurat som de ønsker <3.

Beautiful litle girl

Tenk at det idag 08.09.2013 er 1 år siden vi fikk ei lita jente....uten en lyd. 1 år, 12 måneder, 52 uker og 365 dager føles både lenge siden og som om det var i går på samme tid. Lite visste vi rett før fødselen var i gang om hvordan dette året skulle bli. På et lite øyeblikk var livet vårt snudd fra himmel til helvete. Et mareritt vi aldri kan gi slipp på. Sinne, smerte, tårer, savn og lengsel...... en sorg som har fylt oss fra topp til tå og som tar bolig i oss for resten av livet.

Jeg kan prøve som bare det å være "normal", mestre hverdagens strabaser, være i full jobb, være sosial, smile og le. Men jeg er ikke den samme. Livet vil aldri bli som det engang var. Uansett hvor mye jeg prøver, ønsker og fortrenger, skyver bort og "glemmer", så er det der allikevel. Vi har et barn for lite. Sarah Louise vil alltid mangle. Familiebilder blir ikke det samme, og vi har en tom plass rundt bordet.

Vi trenger ikke snakke om henne hver dag. Se på bilder, gråte og minnes. Vi kjenner tomrommet uansett. Klumpen i magen er der stadig og jeg kan kjenne det på hele meg når de andre i familien tenker, minnes og er triste. Det ligger i luften, i blikket, i stemmen, i musikken og i hjertet.

Jeg har grua meg til denne dagen, uten jenta vår på ett år, med rødlige krøller og med krone på hodet. Hun hadde stabbet og gått rundt med et herlig smil og en deilig latter. Slik vil det aldri bli...

Jeg får ikke sove heller, tankene er for mange og krevende i natt, så da sitter jeg heller her og skriver.

Til mitt kjæreste barn, Sarah Louise, vår alles vakre engel

Ett år er gått, siden ditt hjerte sa stopp. 

Ingen av oss du fikk se, høre eller leke med.

Du ble hentet så altfor fort, jeg skulle ønske jeg kunne viske det hele bort.

Vi tenker på deg hver eneste dag. På tur i skogen eller i lystig lag.

Jeg kan føle ditt nærvær som da du i magen var, levende spark , og jeg deg med stolthet bar. 

Mitt 4 vidunder vil du for alltid være, og høyt og klart jeg kaller deg ofte min kjære<3

Du er sammen med dine søsken på mange måter, når de tegner, og synger, eller når vi for deg gråter. 

Savnet er enormt, og gråtkvalt jeg rister, min kjærlighet for deg er sterk, men hjertet mitt brister.

Det er så mye vi skulle gjort sammen, danset, hoppet og ledd og plasket i den store søledammen.

Jeg kan se deg for meg med englevinger, sammen med de andre englebarna fra sky til sky du  svinger.

Jeg ønsker å tro at du har det bra, og jeg vet du vil at vi skal være glad.

Det er ikke lett å smile og le, da vi aldri dine tindrende øyne fikk se.

Idag skal vi minnes deg vårt lille gull, med blomster og lys, blir hagen din full.

Det blir en tung dag som kjennes i smerte. Jeg elsker deg utrolig mye av hele mitt hjerte.

Suss og klem fra mamma