Jeg husker godt en kommentar jeg fikk i oktober, få uker etter vi mistet Sarah Louise "pass på så ikke sorgen tar overhånd". Jeg smiler litt når jeg tenker på det nå. Før syns jeg det bare var grusomt. Men nå er jeg så trygg på meg selv og mine følelser, at jeg kan koble ut folks uvitenhet, og ikke la det gå inn på meg på et vis. Jeg trenger ikke å få det bekreftet slik som før at det er greit å gråte, greit at jeg er meg selv, eller greit at jeg trenger tid. Jeg lytter til kroppen min, følelsene mine og gjør det som jeg har behov for. Jeg prøver iallefall...
Om jeg er hun der som mistet barnet sitt i fjor, men sørger enda, "ja tenk på det", eller om andre skjønner at å miste et barn ikke kan måles i dager, tårer eller smerte. Det kan være sårt å tenke på, men allikevel uten betydning. Det er helt umulig å sørge på andres måter enn sin egen. Og sorgen kommer ikke sammen med en oppskrift (selvom jeg av og til kunne ønske det). Jeg har ingen komplisert sorg og den har ikke tatt overhånd på noen som helst måte, den bare er der. Slik en sorg er. Og den viser seg på forskjellige måter fra uke til uke, i ulik form og ulike farger. Det eneste som jeg vet med sikkerhet er at det er tiden som er på min side. For det stemmer at man får det bedre med tiden. Smerten mildner og dagene går. Det går bare ikke bort. Savnet er der og og det kan ikke glemmes.
Jeg satt på et venteværelse her om dagen, da det kom inn ei jente med en bitteliten nyfødt baby som sov. Etter en liten stund tok hun babyen opp for å gi henne mat. Den vakreste lille skapningen <3 Mens babyen spiste og da hun var ferdig lagde hun de deiligste lyder bare en nyfødt baby kan. Den lyden vi aldri fikk høre fra jenta vår. Igjen trillet tårene.
Det handler ikke om misunnelse over andres glede, eller at jeg ikke unner andre å være lykkelige om jeg plutselig snur meg og går, blir forferdelig stille eller at tårene triller. Det er sorgen over alt vi ikke fikk oppleve med henne, gjøre for henne og si til henne. Av og til knyter sorgen seg i bringa og gjør det vanskelig for meg å prate, være til stede, smile og le. Sånn er det bare.
Det har snart gått 1 år. Dagen nærmer seg med stormskritt, og det kjenner jeg på formen. For 1 år siden på denne tiden var jeg lykkelig gravid med de deiligste spark i magen og ante fred og ingen fare...
onsdag 21. august 2013
Let her go
Jeg har flere ting i hverdagen som rører meg veldig. En av de tingene som får tårene til å flomme hver eneste dag er når denne sangen kommer på radioen <3 Elsker denne sangen. Den får meg til å tenke på Sarah Louise, og alle drømmene jeg har og har hatt, som jeg så gjerne skulle ønske kunne vare......bare litt til.
Let Her Go
Well you only need the light when its burning low
Only miss the sun when it starts to snow
Only know you love her when you let her go
Only know you've been high when you're feeling low
Only hate the road when you're missing home
Only know you love her when you let her go
And you let her go
Staring at the bottom of your glass
Hoping one day you'll make a dream last
But dreams come slow and they go so fast
You see her when you close your eyes
Maybe one day you'll understand why
Everything you touch surely dies
But you only need the light when its burning low
Only miss the sun when it starts to snow
Only know you love her when you let her go
Only know you've been high when you're feeling low
Only hate the road when you're missing home
Only know you love her when you let her go
Staring at the ceiling in the dark
Same old empty feeling in your heart
Cos love comes slow and it goes so fast
Well you see her when you fall asleep
But never to touch and never to keep
Cos you loved her too much and you dived too deep
Well you only need the light when its burning low
Only miss the sun when it starts to snow
Only know you love her when you let her go
Only know you've been high when you're feeling low
Only hate the road when you're missing home
Only know you love her when you let her go
And you let her go
And you let her go
Well you let her go
Cos you only need the light when its burning low
Only miss the sun when it starts to snow
Only know you love her when you let her go
Only know you've been high when you're feeling low
Only hate the road when you're missing home
Only know you love her when you let her go
Cos you only need the light when its burning low
Only miss the sun when it starts to snow
Only know you love her when you let her go
Only know you've been high when you're feeling low
Only hate the road when you're missing home
Only know you love her when you let her go
And you let her go
Sangen kommer ofte og jeg kjenner det begynner å krible i kroppen bare av introen, og av og til skulle jeg ønske jeg kunne flykte, samtidig som jeg skrur opp musikken. En deilig fantastisk sang som gjør mye med meg. Det er også krevende å hente meg inn igjen, når jeg kommer til jobb, henter i bhg, skal i butikken eller på besøk.
Innimellom vil jeg bare gråte mer.
Ville bare dele et av mine daglige øyeblikk der tankene raser, hjertet slår fortere og savnet er enormt- samtidig som jeg nyter deilig, vakker musikk som jeg kan høre om igjen og om igjen <3
Det er Passenger som synger den om du vil søke den opp for å høre.
lørdag 3. august 2013
Sarah Louises lille hage
Jeg besøker ofte Sarah Louise ved graven. Stedet ligger nydelig til nede langs fjorden. Jeg syns det er en idyllisk plass. Og det er en spesiell rolig stemning der nede på nydelige sommerdager, en kald og klar vinterdag, eller i det fargerike høstlyset.
I begynnelsen måtte jeg dit hver eneste dag. Hadde jeg ikke vært der på formiddagen kom behovet kastet over meg på kvelden da de andre satte seg ned for å se barnetv eller annet. Jeg fikk en voldsom indre uro og klarte ikke å slappe av sammen med de andre. Idag er jeg der som regel flere ganger i uken, men det stresser meg ikke på samme måte som før om jeg ikke er der en dag. Samtidig kjenner jeg suget etter å dra dit innimellom. Det er godt det også...
I noen perioder har jeg vært der lite. Jeg skyver det vekk, orker ikke å forholde meg til det. Jeg holder det da godt på avstand. Men det innhenter meg alltid. En tanke, en følelse, en lukt eller en sang pirker borti meg med jevne mellomrom. Føler at noen/noe passer på at jeg er sikker på at det er der enda. Det skal gjøre vondt, det skal ikke glemmes og sorgen tar bolig i mine omgivelser, i kroppen, i hjertet og i tankene. Jeg tror ikke det er mulig å få det bort. Jeg vil heller ikke det, men det er energitappende å ha det sånn.
Jeg skulle ønske jeg hadde en liten hvit krakk ved siden av graven. Den måtte være så nære at jeg følte jeg var hos Sarah Louise. Tror jeg må kjøpe en. Syns egentlig det er noe de burde hatt mange flere av rundt på kirkegården. Gjort det litt innbydende på et vis og lagt opp til at dette er et besøkssted. Et sted der man kan tenke i fred. Et sted der man kan få lov til å minnes den man har mistet, et sted man kan være så lenge man vil. Det er godt å sitte der og la tankene strømme. Kjenne på savnet og la begeret flyte over. Jeg trenger å få det ut ved jevne mellomrom. Føler meg kvalt hvis det går for lang tid.
Jeg besøkte Sarah Louise på graven her om dagen og ble liggende der og tenke, gråte, rive i gresset, slappe av og gråte litt til. Det var godt å bare ligge der, helt alene, ingen forstyrrelser, bare meg, Sarah Louise og alle tankene.
Det har gått med mye tid de siste ti månedene til å fundere over livet. Alle hverdagslige utfordringer som kan få det til å koke i hjemmet, eller de større linjene der jeg kan gruble over hvorfor vi er her, hva påvirker oss utenfra og hvorfor er ikke livet enklere på et vis? Eller er det akkurat det det er - enkelt? Jeg mener at livet krever sin mann eller kvinne. Livet er utfordrende og vi kan velge på mange måter hvordan vi ønsker å leve vårt liv. Vi kan påvirke det på uendelig mange positive og negative måter. Jeg tror at hvis vi har troen på at den veien vi går og den måten vi velger å leve livet på og at de avgjørelser vi tar som påvirker oss og veien videre er bra, så blir også livet enklere å leve. Streber vi hele tiden etter noe annet enn det vi har, tenker at alle andre er bedre, har det bedre og vi søker alltid etter noe annet- tror jeg vi går glipp av alle de gode øyeblikkene hverdagen byr på. Gnisten i bålet, lukten av nyklippet gress, fuglene som kvitrer, ungene sine skjulte skatter, der de jubler av begeistring over en bitteliten mark, den dagen de hinker over gulvet, danser macarena og plukker de nydeligste blomster.
Jeg prøver å lete etter disse øyeblikkene, være til stede i de med åpne øyne og åpent sinn. Livet er jo utrolig flott og byr på de deiligste opplevelser. Vi ser de bare ikke hele tiden, fordi vi på en måte er fanget i et samfunn med enorme krav, store forventninger, perfeksjonisme og mestring. Vi skal jonglere og være de beste på mange områder. og jeg tror dette skaper mye stress og indre uro for mange av oss. Vi er bare mennesker.
Det er mindre plass og mindre tid til meg og sorgen. Det føles iallefall sånn, både hjemme og av omgivelsene rundt. Akkurat som om det er en bryter som bør slåes av når det har gått en stund. Det er ikke akkurat slik det fungerer, men jeg blir iallefall "flinkere" til å holde ting for meg selv. Deler ikke lenger alle tankene, vil ikke være til bry på et vis. Men alt er der. Berg og dalbanen er der. Savnet og smerten er også der.
Jeg skulle hatt ei lita tulle med rødlig småkrøllete hår her hos meg og sammen med mine andre tre hjertegull og min samboer. Vi har et barn for lite...
For meg gjør det godt å være på graven, men jeg har full forståelse for de som ikke orker, kan eller vil. Det er ikke alle som føler at det gjør godt å være der, og da jeg tenker jeg at de ikke skal heller. Jeg må heller ikke dit for å treffe Sarah Louise på et vis. Hun er med meg hele tiden uansett. Noen tenner lys hjemme, sitter på et rom, lukter på klær, går på tur i fjellet eller annet som føles godt. Man må ikke pynte ei grav for å sørge, bry seg eller savne. Før syns jeg det var litt stusselig hvis en grav stod urørt og tom på et vis, men jeg tenker annerledes på det nå.
Legger ved noen bilder som er tatt av Sarah Louises hage iløpet av månedene som har gått. Vi har enda ikke bestilt noen gravstein. Syns det utrolig vanskelig å velge den rette.
I noen perioder har jeg vært der lite. Jeg skyver det vekk, orker ikke å forholde meg til det. Jeg holder det da godt på avstand. Men det innhenter meg alltid. En tanke, en følelse, en lukt eller en sang pirker borti meg med jevne mellomrom. Føler at noen/noe passer på at jeg er sikker på at det er der enda. Det skal gjøre vondt, det skal ikke glemmes og sorgen tar bolig i mine omgivelser, i kroppen, i hjertet og i tankene. Jeg tror ikke det er mulig å få det bort. Jeg vil heller ikke det, men det er energitappende å ha det sånn.
Jeg skulle ønske jeg hadde en liten hvit krakk ved siden av graven. Den måtte være så nære at jeg følte jeg var hos Sarah Louise. Tror jeg må kjøpe en. Syns egentlig det er noe de burde hatt mange flere av rundt på kirkegården. Gjort det litt innbydende på et vis og lagt opp til at dette er et besøkssted. Et sted der man kan tenke i fred. Et sted der man kan få lov til å minnes den man har mistet, et sted man kan være så lenge man vil. Det er godt å sitte der og la tankene strømme. Kjenne på savnet og la begeret flyte over. Jeg trenger å få det ut ved jevne mellomrom. Føler meg kvalt hvis det går for lang tid.
Jeg besøkte Sarah Louise på graven her om dagen og ble liggende der og tenke, gråte, rive i gresset, slappe av og gråte litt til. Det var godt å bare ligge der, helt alene, ingen forstyrrelser, bare meg, Sarah Louise og alle tankene.
Det har gått med mye tid de siste ti månedene til å fundere over livet. Alle hverdagslige utfordringer som kan få det til å koke i hjemmet, eller de større linjene der jeg kan gruble over hvorfor vi er her, hva påvirker oss utenfra og hvorfor er ikke livet enklere på et vis? Eller er det akkurat det det er - enkelt? Jeg mener at livet krever sin mann eller kvinne. Livet er utfordrende og vi kan velge på mange måter hvordan vi ønsker å leve vårt liv. Vi kan påvirke det på uendelig mange positive og negative måter. Jeg tror at hvis vi har troen på at den veien vi går og den måten vi velger å leve livet på og at de avgjørelser vi tar som påvirker oss og veien videre er bra, så blir også livet enklere å leve. Streber vi hele tiden etter noe annet enn det vi har, tenker at alle andre er bedre, har det bedre og vi søker alltid etter noe annet- tror jeg vi går glipp av alle de gode øyeblikkene hverdagen byr på. Gnisten i bålet, lukten av nyklippet gress, fuglene som kvitrer, ungene sine skjulte skatter, der de jubler av begeistring over en bitteliten mark, den dagen de hinker over gulvet, danser macarena og plukker de nydeligste blomster.
Jeg prøver å lete etter disse øyeblikkene, være til stede i de med åpne øyne og åpent sinn. Livet er jo utrolig flott og byr på de deiligste opplevelser. Vi ser de bare ikke hele tiden, fordi vi på en måte er fanget i et samfunn med enorme krav, store forventninger, perfeksjonisme og mestring. Vi skal jonglere og være de beste på mange områder. og jeg tror dette skaper mye stress og indre uro for mange av oss. Vi er bare mennesker.
Det er mindre plass og mindre tid til meg og sorgen. Det føles iallefall sånn, både hjemme og av omgivelsene rundt. Akkurat som om det er en bryter som bør slåes av når det har gått en stund. Det er ikke akkurat slik det fungerer, men jeg blir iallefall "flinkere" til å holde ting for meg selv. Deler ikke lenger alle tankene, vil ikke være til bry på et vis. Men alt er der. Berg og dalbanen er der. Savnet og smerten er også der.
Jeg skulle hatt ei lita tulle med rødlig småkrøllete hår her hos meg og sammen med mine andre tre hjertegull og min samboer. Vi har et barn for lite...
For meg gjør det godt å være på graven, men jeg har full forståelse for de som ikke orker, kan eller vil. Det er ikke alle som føler at det gjør godt å være der, og da jeg tenker jeg at de ikke skal heller. Jeg må heller ikke dit for å treffe Sarah Louise på et vis. Hun er med meg hele tiden uansett. Noen tenner lys hjemme, sitter på et rom, lukter på klær, går på tur i fjellet eller annet som føles godt. Man må ikke pynte ei grav for å sørge, bry seg eller savne. Før syns jeg det var litt stusselig hvis en grav stod urørt og tom på et vis, men jeg tenker annerledes på det nå.
Legger ved noen bilder som er tatt av Sarah Louises hage iløpet av månedene som har gått. Vi har enda ikke bestilt noen gravstein. Syns det utrolig vanskelig å velge den rette.
Abonner på:
Innlegg (Atom)