lørdag 27. juni 2015

God sommer, 2015.

Hei alle sammen som leser dette.

Det føles både litt sårt og fint og sitte her å skrive igjen. Det er lenge siden sist, og det har skjedd altfor mye på denne tiden. Noe som også er grunnen til at jeg ikke har skrevet noe enda i år... Jeg har rett og slett ikke orket. Dette innlegget kommer til å bli preget av kaos og rot- liten sammenheng og ingen rød tråd. Men når det er kaos i hodet, må det nesten bli kaos her også...

Livet tar noen bråe krappe vendinger som av og til slår pusten ut av oss. Og vi klamrer oss fast i håpet, drømmer om et under og trer inn i en rolle som rammet, pårørende eller i noen tilfeller etterlatt.

Lille nyttårsaften 2014 havnet vår kjære pappa i en traktorulykke. Han hadde englevakt denne dagen, men det er og har vært en knalltøff reise med utallige nedturer siden. Heldigvis noen små oppturer også, akkurat nok til å hente ny giv, nytt pågangsmot, nytt håp og videre styrke. Pappa har vært på fem forskjellige steder denne tiden og vi har alle (hele familien) hatt full jobb med å være tilstede, hjelpe til, innhente informasjon og kunnskap, grublet og kjempet. Ja, for det har vært en kamp. Vi har faktisk måttet kjempe for å holde pappa i live. Kjempet for rett hjelp- på rett måte. Vi har stolt på magefølelsen selv om leger og andre har en annen agenda. Vi har stilt de vanskelige spørsmålene, tørt å være kritiske, tatt egne avgjørelser og valg som man ikke før har tenkt på noen gang. Det er litt skremmende å nå vite hvordan vi i løpet av et øyeblikk kunne ha "medvirket" til en helt annen reise enn vi ønsket å være med på. Tross store utfordringer og tøffe måneder har det vært mange gode snille omsorgsfulle engler der ute også, som har gjort en fantastisk jobb med pappa. Vi er dere evig takknemlig. Uten dere tror jeg veien hadde vært for lang.

Erfaringene fra disse månedene er mange på godt og vondt,  og jeg har gjort meg enormt mange refleksjoner over alt som påvirker oss. Jeg tror vi alle, og enhver arbeidsplass med fordel burde stoppe litt opp og spørre seg selv om hva vi driver med? hvorfor gjør vi det vi gjør? hva ønsker vi å oppnå?  hvorfor ønsker vi det? hvem er det til det beste for? Hva kan jeg/vi bli bedre på? Små endringer og justeringer på holdninger, fokus og innstillinger tror jeg kan flytte store fjell og gjøre en enorm forskjell. Hvordan påvirker du de menneskene du har rundt deg?

Jeg har måtte slå av noen knapper for å orke å kjenne på hvor sårbar man er, hvor trist og vondt det er å få et nytt slag i magen. En ny "krise" som krever mye energi, mye tid og krefter. For meg så har det ikke vært mulig å være en datter som hver eneste dag leter etter muligheten til å kunne hjelpe, og som ofte trår inn i en rolle der jeg til tider ¨må skru av følelser" og tanker og setter meg i jobbmodus-for å kunne være til hjelp for pappa. Være nær, samtidig som jeg utfører alt fra fysioterapi til ulike sykepleieprosedyrer og oppå dette kjenne på min egen sorg over Sarah Louise. Jeg vet ikke om jeg hadde klart å stå på bena hvis jeg hadde sluppet ut alt samtidig. For meg så har det ikke vært rom for det, selv om jeg mange ganger har kjent på og kjenner behovet for tid til meg selv, tid til savn og ettertanke. Avstanden har vært der, selv om jeg har kjent at det er så nært. Jeg har til tider følt at jeg vipper på ei vektskål, men jeg har stort sett tippet skålen fra meg.

Jeg velger å se på det som en styrke at jeg har kunnet stenge av noe, for å takle noe mer. For meg er det et godt bilde på at den tiden som har gått etter 8 september 2012, er min venn. Tiden jobber for meg og det er jeg glad for. At jeg igjen sitter her og knotter på tastaturet tenker jeg kan beskrives som å bli innhentet- tatt igjen av stengte kanaler. Følelser må ut, tankene må få slippe til, tårene må igjen få trille og i et lite øyeblikk må man la seg selv få lov til å falle ned igjen noen trappetrinn. Det gir ikke energi akkurat nå, men jeg er sikker på at det gjør veldig godt etterpå. Tårene har trillet i bøtter og spann det siste halve året også, og berg og dalbanen er absolutt tilstede. Men jeg har ikke hatt med meg alle vognene på denne karusellen.

For halvannen uke siden flyttet pappa hjem, for å se om det kan være mulig for han å bo hjemme. Veien er fortsatt lang med mye opptrening, tilrettelegging og store hjelpebehov. Men gleden deler vi sammen med pappa som så fint sier at å være hjemme er som å komme til paradis. Og det er mamma som er helgenen i dette paradiset. Pappa kunne ikke funnet seg en bedre kone - mamma er gull.

Her er pappa og mamma i midten. Min storesøster til venstre og jeg til høyre. Bildet er tatt ca 1 mnd før ulykken skjedde.

At pappa flyttet hjem gjorde nok opprør i mitt følelsesliv og tanker. En milepæl var nådd- og vi har kjempet beinhardt for å komme dit. Jeg tror en liten ballong i meg mistet luften en stund, og skuldrene kunne senkes noe. Og tross oppturen, får man en slags nedtur. Da er det plass igjen til annet kaos, andre følelser og tanker som bare venter på å få slippe til - for en liten stund.

Vi er bare mennesker. Verken laget av stål eller maskiner. Selv om jeg av og til skulle ønske jeg gikk på batterier. I en travel hverdag som mangebarns-mamma, samboer og i jobb som vernepleier, student, og fungerende i ulike verv og interesseorganisasjoner og alt med seg av huslige oppgaver, aktiviteter og oppfølging er det rett og slett mye kaos og liten tid til overs. Samvittigheten kjennes i magen konstant for alt jeg ikke strekker til, tro meg. Tenk om vi kunne gjort alt for alle, fikset alt og vært perfekte på alle mulig måter? Jeg tror vi innimellom må bli flinkere til å sette en grense på at det er godt nok. Og ikke minst sette pris på alt man har og alt man får til.

Det blir viktigere og viktigere å gjøre mer av det som betyr noe. Tid med de jeg er glad i, og gjøre mer av de tingene som gjør meg og de rundt meg glad- står høyt på min liste.






Jeg håper jeg kan klare å skrive et innlegg i ny og ne. Det er givende og mye terapi på en gang. Selv om det i dag er vanskelig å skrive fordi alt vil ut på en gang, og kaoset råder er jeg veldig fornøyd med at jeg har gjort det allikevel. Og tanken på å skrive har vært der hver eneste uke....jeg har bare ikke klart det. Jeg har stadig noe jeg skulle ha fortalt og delt med dere. Blant annet om Sorgutdanningen jeg tar på universitetet i Bergen. Vanvittig spennende og lærerikt. Jeg har mange planer som må iverksettes etterhvert, men disse krappe svingene på livets landevei setter av og til noe på vent - for en stund i alle fall.

Dette er langt ifra ment som et klagebrev over hverdagens strabaser. Det er et bitte lite utsnitt av det siste halvåret i mitt liv, der jeg plutselig og helt uten forvarsel må ta del i, og blir slukt av denne hendelsen med pappa. Igjen havner vi i en boble der vi tar en dag av gangen og alle sanser og muskler, tanker og følelser er aktivert på høygir. At kaoset tilslutt råder og at jeg føler meg utilstrekkelig, er vel naturlig i en situasjon der man faktisk ikke har noen kontroll på utfallet, selv om vi prøver, kjemper og gjør alt det vi kan.

En liten oppdatering innenfor husets fire vegger er på sin plass før sommeren. Theo Nikolai, vår lille sjarmør på 15 måneder stabber rundt og utforsker enhver krok, enhver stein må i munnen og han er alltid blid og fornøyd. Han begynner i barnehagen i august. Mia Kristine på 4 år, omsorgsfull og skøyeraktig. Hun er hjelpsom, blid og passer på alle og trives godt i barnehagen. Ada Isabel ble 7 år i juni. Akkurat ferdig i 1 klasse, hjelpes meg. Hun er flink og pliktoppfyllende. Spiller fotball og er akkurat nå med på BARK-leir. Ada Isabel synger hele tiden og hun har et fullt spekter av temperament- på jenters vis. Sebastian fyller faktisk 10 år i september. Han starter i 5 klasse og det merkes at han begynner å bli stor. Han spiller fotball og er også nå på BARK-leir. Han har i det siste blitt veldig flink på kjøkkenet og har blant annet disket opp med både hjemmelaget pizza, gulrotkake og tropisk aroma. Dette liker vi! Som sikkert andre erfarer også så byr søskenkjærligheten både på uro, krangel og gråt i tillegg til fantastiske stunder, mye kjærlighet lek og moro. Ingen unntak her hos oss. Vi har mye av alt. Pappaen i huset- som også er på leir - stortrives med nettopp det og kunne være med ungene. Det er han også veldig god på.

Snart er det ferie og ferieplanene har vært på vent veldig lenge. Akkurat denne sommeren hadde vi store familieplaner med feiring av mammas 60 årsdag. Disse planene er satt på vent, men absolutt ikke glemt.  Så for noen kvelder siden ble det brått bestemt at vi tar turen til Kroatia, der vi skal møte svigermor og svigerfar. Ungene er i hundre og det skal bli godt med et aldri så lite avbrekk. Vi gleder oss utrolig masse.

Jeg vil ønske dere alle som leser dette en riktig varm og god sommer sammen med de dere er glad i. Ta vare på hverandre. Ikke vent til i morgen, med det dere kan gjøre i dag. Det skal være mitt motto fremover.

 

GOD SOMMER!