fredag 3. mai 2013

Savn og lengsel...

Det gjør fysisk vondt.

Dagene etter begravelsen var fylt med tomhet. Vi gjorde ikke så mye, stirret ut i luften, klarte ikke å tenke og gråt nesten ikke.

Det var noen rare dager og jeg har flere ganger seinere ønsket meg tilbake til de "tomme" dagene.

Dagene ble etterhvert fylt med en ubeskrivelig smerte som snørte seg sammen i bringa. Konstant hjertebank og vansker med å puste til tider. Jeg var mye skjelven.

Jeg kunne ikke med min villeste fantasi skjønne at dette kunne være sant. Hvordan kunne dette skje meg? Har vi mistet den nydelige vesle jenta vår? Vi som gledet oss sånn og alt var så klart.....

Hvorfor?

Hvorfor må noen miste sitt barn?
Hvorfor ikke du?
Hvorfor jeg?

Hvorfor er det mange som ikke kan snakke om det?
Hvorfor kan ikke du?
Hvorfor kan jeg?

Hvorfor tror mange at tiden leger alle sår?
Det er ikke sant!
Såret får en skorpe som lett rives opp igjen.
                                                                  "LUB 2005"

Det sterke savnet etter jenta vår, lengselen og smerten er allestedsnærværende. Uansett hvor jeg går, står eller sitter, føles alt så innmari feil.

Ingen aktivitet blir som den skulle vært, for Sarah Louise er jo ikke med. Hun ligger ikke i vuggen som hang i taket.



 Eller koser seg på skinnet på gulvet. Hun ligger ikke å sover på pappas bryst, eller pludrer og ler da storesøsken gjør morsomme grimaser. Hun skriker ikke fordi hun vil ha mat, og hun svinger seg ikke rundt på gulvet i mammas armer etter musikk som "bæ bæ lille lam"

fordi hun ikke er her.....

Det er så utrolig mye vi skulle gjort....... du og jeg <3

Tomrommet kjennes i luften ute og i veggene i huset. Rundt kjøkkenbordet når vi spiser. Og når vi pakker oss ut i bilen. Tomrommet er der hver dag og vil alltid være der. Familiebilder blir ikke som de skulle vært. Og det river i hjertet hver eneste gang, hver eneste dag jeg kjenner på, ser, føler og blir minnet på dette tomrommet.  En sang på radioen er nok....

Savnet og lengselen gir meg til tider en følelse av desperasjon.....jeg blir kvalm og uvel. Det er sterke, uante krefter som påvirker meg fysisk og psykisk og som er en av brikkene i denne berg- og dalbanen.

Sarah Louise er idag med meg når jeg danser på gulvet, går turer i skogen eller er på besøk. Hun er med meg i hjertet og i tankene hver eneste dag..... men savnet og lengselen er også der.



1 kommentar:

  1. Så ufattelig trist å lese. Jeg kan ikke i min villeste fantasi forestille meg hvor forferdelig dette må være for dere. Sender mine varmeste tanker.

    Himmelen har fått en liten engel opp til seg

    SvarSlett