onsdag 10. juli 2013

Tro, håp og kjærlighet....

Det har gått ti måneder siden vi mista Sarah Louise. Ti måneder kan for mange virke som en hel evighet. Jeg syns også det er en evighet på mange måter, men tiden har også stått stille for meg - veldig stille. I løpet av et lite øyeblikk er jeg tilbake på sykehuset til da jeg får ei nydelig lita frøken i armene. Man glemmer det aldri, og jeg har Sarah Louise på tungespissen sammen med de andre tre ungene hele tiden.

Det har nå vært en hektisk periode med avslutninger og det hele før sommeren trer ikraft for fullt. Det har vært en periode med mange "kalde" masker, mye hjertebank og et fraværende tilstedeværelse i mye av det som skjer. Det er slik jeg kommer meg igjennom. Det er det som må til for å delta der ungene jubler av lyst og vil dele all gleden over fellesskapet med klassekamerater, lagspillere eller annet. Jeg syns det er stas å være med ungene, og gjør det jeg kan for å få det til. Heldigvis er det ikke likedan hver gang. Det er lettere innimellom. Heldigvis.

Jeg tror det er viktig å ha troen på noe positivt og bra. Ha troen på at det en dag skal føles lettere å bære sorgkappen og alt det den innebærer. Det er helt nødvendig for meg å tro at jeg en dag skal bli litt mer meg selv igjen. Føle at jeg klarer å sjonglere alle ballene slik jeg gjorde det før. Vil jeg noen gang føle at jeg har full kapasitet igjen? Jeg har ikke det idag.....og det gjør meg sint, frustrert og deprimert. Jeg klarer ikke å ha den oversikten jeg engang hadde. Hukommelsen er ikke som den var og jeg henger hele tiden på etterskudd med alt jeg skulle ha gjort. Planlegging, en av mine bedre sider, er også svekket betraktelig. Jeg ønsker å tro at energien og gnisten en dag vil komme tilbake, slik at jeg kan styre skuta med flagget til topps og smile og være glad, og samtidig føle det også, i hele meg. Jeg har mange forventinger til meg selv, mål og tanker om alt jeg burde fikse, orke og klare. Jeg strekker bare ikke til.

Sommerferie, en tid for familie, aktiviteter og idyll. Det er sånn jeg også vil ha det....men for tiden stritter formen litt imot. Har igrunnen vært sånn en stund, og det er tungt å kjempe den daglige kampen med å få hodet sånn nogenlunde over bakken. Kan jeg ikke bare sprudle av glede og lyst, og ivre etter alt vi har lyst til å gjøre? Hvorfor er ikke lunta på tålmodigheten lenger, da jeg trenger det mest? Jeg har heller ikke orket å skrive her på en stund, selvom jeg tenker på det hver dag og ordene kverner i hodet. Det har vært flere dager mellom hvert besøk på graven også.....jeg orker bare ikke. Jeg går mye med tårene i øynene for tiden, men jeg blinker de vekk, dag etter dag. Orker egentlig ikke å føle noe, kjenne etter hvordan det faktisk føles. Det gjør bare så vondt.

Det er i slike perioder det er viktig å ha troen. Jeg tror mye godt på de gode dagene, og jeg tviholder på det gode da skipet er på vei ned. Like viktig som å tro på noe positivt å bra, mener jeg at vi alle må ha et håp. Et håp om at vi alle fortjener å ha det bra. Et håp om at noe godt skal skje oss. Et håp om at vi en dag skal ha det ordentlig bra igjen. Jeg smaker på det ordet.....håp.....hver eneste dag.

Mitt håp i disse dager er at jeg plutselig en dag oppdager å ha en liten spire i magen igjen <3 Jeg tør ikke å tro at det skal skje, men jeg håper så inderlig at jeg kan få oppleve det igjen. Kroppen, stoffskifte og all påkjenning fysisk og psykisk jobber litt imot meg, og det hjelper heller ikke på formen og humøret. Tankene på og følelsene rundt det å bli gravid igjen er mange. Jeg blir svimmel bare av å tenke på det, og jeg klarer ikke å tenke på det øyeblikket da jeg vil få en nyfødt baby i armene igjen. Jeg har visuelle bilder i hodet av dette og det er ikke et bilde fylt med gledesrus og lykke, det er bare ufattelig trist. Jeg skyver dette foran meg og tenker at fra den dagen jeg blir gravid, har jeg ni måneder å forberede meg/ og jobbe med dette på. Selvom dette er skremmende tanker og jeg vet at det vil være en tøff reise, vet jeg at ønsket om et barn til er ekte. Vi hadde forberedt oss og var klare for å ha 4 barn her hos oss. Vi har 4 barn jeg er uendelig glad i, og jeg vet at vi har kjærlighet og plass til et 5 barn Jeg vet at et barn til ikke kan ta bort alt det vonde, eller erstatte Sarah Louise på et vis, men jeg har et håp om at sorgen vil være lettere å bære med all den gleden, lykken og kjærligheten et lite barn kan gi. Da kan sorgen over Sarah Louise og gleden over et nytt barn gå hånd i hånd.

Tro, håp og kjærlighet. Si ordene høyt, kjenn litt på dem og tenk på hva disse ordene betyr for deg. Jeg føler at disse ordene rommer så uendelig mye. Tro, håp og kjærlighet er det jeg ønsker å fylle hjertet mitt med, tankene mine med og følelsene mine med. Jeg kjemper en kamp og prøver på det hver eneste dag <3

3 kommentarer:

  1. Du er så flink til å ordlegge deg. Takk for at du deler! Lykke til, plutselig har du en spire i magen.♥

    SvarSlett
  2. Kjenner igjenn veldig mange tanker og følelser selv om vi absolutt ikke mistet en hærlig fulgått skatt som dere.

    Takk for at du deler tanker og ord
    om noe altfor mange tier stille om :(

    Mange klemmer og varme tanker til deg og dine!!!

    SvarSlett
  3. Mange gjenkjennelige følelser og tanker. Som englemamma på 16måned føler jeg at sorgen har tatt en annen form. Dagene blir lettere etterhvert. Opp og nedturer er det mange av, men nedturene er ikke så kraftige, hyppige og ikke varer de så lenge av gangen.

    Håper du får flere gode dager etterhvert.
    Sender deg mange klemmer

    SvarSlett