Satt tilbake i tid

Jeg husker godt en kommentar jeg fikk i oktober, få uker etter vi mistet Sarah Louise "pass på så ikke sorgen tar overhånd". Jeg smiler litt når jeg tenker på det nå. Før syns jeg det bare var grusomt. Men nå er jeg så trygg på meg selv og mine følelser, at jeg kan koble ut folks uvitenhet, og ikke la det gå inn på meg på et vis. Jeg trenger ikke å få det bekreftet slik som før at det er greit å gråte, greit at jeg er meg selv, eller greit at jeg trenger tid. Jeg lytter til kroppen min, følelsene mine og gjør det som jeg har behov for. Jeg prøver iallefall...

Om jeg er hun der som mistet barnet sitt i fjor, men sørger enda, "ja tenk på det", eller om andre skjønner at å miste et barn ikke kan måles i dager, tårer eller smerte. Det kan være sårt å tenke på, men allikevel uten betydning. Det er helt umulig å sørge på andres måter enn sin egen. Og sorgen kommer ikke sammen med en oppskrift (selvom jeg av og til kunne ønske det). Jeg har ingen komplisert sorg og den har ikke tatt overhånd på noen som helst måte, den bare er der. Slik en sorg er. Og den viser seg på forskjellige måter fra uke til uke, i ulik form og ulike farger. Det eneste som jeg vet med sikkerhet er at det er tiden som er på min side. For det stemmer at man får det bedre med tiden. Smerten mildner og dagene går. Det går bare ikke bort. Savnet er der og og det kan ikke glemmes.

Jeg satt på et venteværelse her om dagen, da det kom inn ei jente med en bitteliten nyfødt baby som sov. Etter en liten stund tok hun babyen opp for å gi henne mat. Den vakreste lille skapningen <3 Mens babyen spiste og da hun var ferdig lagde hun de deiligste lyder bare en nyfødt baby kan. Den lyden vi aldri fikk høre fra jenta vår. Igjen trillet tårene.

Det handler ikke om misunnelse over andres glede, eller at jeg ikke unner andre å være lykkelige om jeg plutselig snur meg og går, blir forferdelig stille eller at tårene triller. Det er sorgen over alt vi ikke fikk oppleve med henne, gjøre for henne og si til henne. Av og til knyter sorgen seg i bringa og gjør det vanskelig for meg å prate, være til stede, smile og le. Sånn er det bare.

Det har snart gått 1 år. Dagen nærmer seg med stormskritt, og det kjenner jeg på formen. For 1 år siden på denne tiden var jeg lykkelig gravid med de deiligste spark i magen og ante fred og ingen fare...