Et nytt lite håp

Jeg har lyst til å juble av glede, stråle av lykke og stolt dele med dere alle at igjen banker et lite hjerte i magen <3 Det er fantastisk at vi nok engang skal være så heldige å bli beriket med et lite barn. Vårt 5 barn er snart 15 uker gammelt. Det er helt uvirkelig og forferdelig skremmende.

Jeg skulle også ønske at det bare var disse gledelige, fantastiske tankene som fyller hele meg, men det hadde vel vært for enkelt. I lange tider ønsket jeg bare å bli gravid og ventetiden var ubeskrivelig lang. Pga problemer med stoffskiftet blant annet, har ikke kroppen min kommet tilbake til normal balanse igjen og alt går fryktelig tregt. Jeg har med andre ord ikke hatt så mange reelle sjanser til å bli gravid. Desto større var overraskelsen da graviditeten var et faktum.

Jeg var helt sikker på at jeg måtte igang med hormonbehandling for å få kroppen stabil og igang med regelmessige eggløsninger, og jeg hadde time til dette i august. Den timen ble heller en tidlig ultralyd da vi fikk møte vår bittelille bamsemums for første gang. Et spesielt møte, og jeg var litt ute av meg selv. Jeg visste jeg var på vei, men jeg har brukt lang tid på å ta det innover meg.

Som sagt var jeg veldig innstilt på å bli gravid, men jeg hadde gjort meg svært få tanker om hva som ventet meg videre. Sjokket, alle tankene, panikken og angsten meldte sin ankomst sammen med nyheten om den lille - og det er ikke bare bare.

Den første tiden klarte jeg ikke å tenke at jeg en dag skulle få en baby i armene. Bildet jeg har i hodet er så levende, men så utrolig trist og sårt. Jeg har tanker om at en ny baby vil være alt, gjøre alt og minne oss om alt det vi så veldig gjerne skulle fått oppleve med Sarah Louise. Jeg tror på en måte at alle disse nydelige flotte tingene som vi kanskje skal få oppleve med en ny baby, også vil bære sorgen på et vis.

Ukene har gått og jeg har forholdt meg så lite som mulig til den voksende magen. Kvalmen, hormonene og følelsen av å lide av et utmattelses-syndrom har jeg måttet kjenne på om jeg ville eller ikke. Det har vært andre ting som har opptatt meg og som har føltes viktigere og helt nødvendig for meg å ha fokus på. 1 årsdagen til Sarah Louise har "tatt" mye energi og krefter, og jeg har i flere uker følt meg godt plassert langt nedi kjellertrappa. Midt oppi bursdag (uten bursdagsbarnet) og omsorg og tilrettelegging for storesøsken og alt som ble viktig for oss har det vært så fjernt å idet hele tatt tenke på at det i magen bor en liten ny baby. Det klarte jeg ikke.

Samtidig som jeg har krabbet meg oppover kjellertrappa og innhentet både litt energi og pågangsmot, har jeg også gjort meg mange nye tanker om tida som kommer. Jeg kjenner det er godt å kunne prøve å få denne vonde, vanskelige, smertefulle tida litt på avstand. Jeg vil prøve å se framover, leve i nuet og nyte tiden jeg er gravid.  Jeg kjenner at tiden er inne for å tørre å håpe, glede seg, skape nye forventninger og drømmer. Jeg er nemlig livredd for å gå glipp av denne fine tiden. En tid som jeg har gledet meg over med de 4 andre. Hvis vi mister et barn til, skal jeg iallefall ikke angre på at jeg ikke turde håpe eller drømme, eller at jeg ikke klarte å glede meg over et nytt lite mirakel, som fortjener all min oppmerksomhet, gode tanker og masse positivt håp og tonnevis med kjærlighet <3

Nå har det seg sånn at jeg stort sett har mange rasjonelle fine tanker om hva som er riktig å gjøre eller tenke og hva som er fornuftig på den ene og andre måten. Hadde det bare vært de rasjonelle tankene og fornuften som styrer meg hele tiden, hadde kanskje dette vært noe enklere, men slik er det ikke. Det er berg- og dalbanesyndromet som er der, og som forvikler alt. Jeg er derfor innstilt på og vet noe om at dette ikke blir noen dans på roser.

Jeg vet jeg vil være livredd for å miste et barn til. Jeg vet jeg er redd for at jeg ikke klarer å innse at det er et nytt barn og ikke Sarah Louise vi får. Vil jeg klare å bli like glad i dette barnet? Eller vil jeg holde det på "avstand" i frykten for å miste det? Vil jeg takle en ny fødsel(grøss)?

Jeg har ikke svaret på alt dette, men jeg tror og håper at god oppfølging av svangerskapet, godt samarbeid med jordmødre og sykehuset, samtaler og forberedelser på hva som kommer vil være til god hjelp, og det jeg trenger for å "klarne" hodet, bearbeide vanskelige tanker og følelser og forberede meg til å bli en super mamma til denne vesle vakre skapningen som vi skal få møte en dag i slutten av mars 2014.

Sammen med alt det vonde og vanskelige er jeg overbevist om at dette er det rette for oss. Jeg har sagt det mange ganger før, at jeg vet at et nytt barn ikke kan erstatte tapet av Sarah Louise, men kanskje gjøre det noe enklere å ha sorgen med seg, når glede og sorg går hånd i hånd <3

Jeg tar en dag av gangen, snubler stadig i vanskelige følelser og tanker samtidig som jeg jubler av hele mitt hjertet. Jeg er i lykkelige omstendigheter, selvom det er vanskelig <3

Bloggen min vil fra nå ikke bare handle om det å miste et barn. Den vil også handle om det nye svangerskapet, frykten, gleden og håpet. Og kanskje, om alt går som det skal, vil den handle om å det å få et nytt barn etter en dødfødsel...