Snart 2 - års dagen til Sarah Louise

Det nærmer seg veldig.....  Mandag 8 september. Om 4 dager er det 2 år siden vi fikk vår lille engel Sarah Louise. To år føles som om det var i går, samtidig som det er en hel evighet siden.

Det merkes på kropp og sinn at dagen nærmer seg. Jeg går inn i september måned med krum rygg, uvel mage, og hodet er fylt med bomull. Dagene er generelt tyngre. Jeg har en indre uro og føler jeg stresser med noe- uten å vite helt hva. Hvorfor er det slik? Det er som jeg fylles med en frykt - en redsel for noe. Men hva er jeg redd for?

Et evig tankekjør er igang. Tilbake til da jeg gikk der med struttende, stor mage. Uvitende om hva som skulle skje. Og uvitende om hvor fort livet blir snudd på hodet. Jeg er tilbake til tiden før alt ble forandret. Til vår egen 22 juli. Det er den største krisen, sjokket og traumen vi har opplevd og kjent på kroppen.

I disse dager tenker jeg på hvordan det hadde vært om Sarah Louise på 2 år hadde løpt om kapp med sine søsken, med kjole på og med rødlig krøllete hår, strålende fornøyd med ballonger og kake. Tankene er ikke til å unngå akkurat nå.

Jeg merker jeg er mer sårbar og det kan nok være noe av årsaken til at jeg stresser og føler en slags frykt. Å miste litt kontroll over egne følelser, reaksjoner og energi føles ikke alltid like bra. Hva hvis tårene plutselig bare triller? Eller at jeg freser av irritasjon til noen, kun for bagateller? Tålmodigheten taler sitt og jeg føler meg litt uten lunte innimellom. Kanskje er det en redsel for å ikke takle alle situasjoner like bra. Tankekjøret, stresset og uroen er energitappende og krever mye, uten at jeg kan styre det. På de verste dagene kan det føles som om jeg har besteget en fjelltopp, eller hatt en lang etappe i et maraton. I min noe hektiske hverdag er det ikke bare å frigjøre tid og stunder til å tenke, være alene eller til å forberede meg på det som kommer. Derfor tror jeg også at frykten for de ukontrollerbare reaksjonene, som jeg vet kan komme når som helst om det passer eller ikke, blir et faktum.

I hverdagen ellers er det jo lite som forandres den 8 hver måned, eller da vi går inn i september måned. Alt går sin gang. Skolen er i full sving, sammen med fotball, dans og sang. Heldigvis er det sånn. Det er inni meg og inni den og de personer som er i sorg forandringene skjer. Alt ligger i hodet, tankene og i minnene. Hverdagen er den samme, men med et barn, en søster, mor eller far for lite. Og det er utrolig vanskelig til tider. Jeg tror det er helt normalt at man i perioder tenker mer, kjenner på savnet, lengselen og håpløsheten. Og jeg tror det er viktig å tørre å kjenne på det, tørre å være lei seg og la seg selv få lov til å ha en dag eller 4 til sorg og ettertanke. For meg representerer den 8 noe annet enn de aller fleste. Jeg har også erfart så langt i denne evige berg og dalbanen at da dagen først er her, så går det ganske greit å komme igjennom den. For meg er dagene i forkant, da jeg gruer meg, stresser og føler meg litt under bakkenivå, de verste.

Hva gjør vi så på denne merkedagen? Her hos oss ønsker ungene at dette skal være en dag som feires på et vis. De vil ha ballonger og kake slik en bursdag ofte har. På 1 årsdagen pyntet vi litt ekstra på graven, bakte kake og blåste ballonger, slik ungene ønsket. Det ble en fin markering. At andre i familien, venner eller bekjente også har husket på denne dagen, varmer veldig. Det er viktig for oss som har mistet noen kjære og nære at de ikke blir glemt <3

Jeg ønsker at denne dagen skal brukes til å minnes. Se på bilder og prate om Sarah Louise og det som skjedde da, og fram til nå. Hva gjorde vi og hva tenkte vi og hva er vi glade for. Jeg ønsker at denne dagen skal være en dag vi samles, gjerne hele familien og venner. En dag vi tar litt ekstra godt vare på hverandre. En dag vi setter av tid til hverandre, en dag vi kan gråte og le. En fin dag med de som betyr mest.

Jeg har behov for slike dager. Og jeg har troen på at åpenhet gjør alle godt. Det er viktig å finne tid til refleksjon, sammen med andre. Kanskje er det andre i familien, venner og bekjente som også trenger tid til akkurat dette. Tunge, ensomme tanker eller gjemte tårer - tror jeg kan skape vansker for kropp og sinn.

I møte med 2 årsdagen til min lille nydelige skatt har jeg skrevet et lite dikt:

Alltid med oss...

Jeg tenker på deg under solnedgangen

Du er i rommet når vi synger nattasangen.

I lek og på alvor, ungene deg minnes.

Det er godt å se at kjærligheten til deg i blant oss finnes.

Den myke vinden som stryker mitt kinn,

et lite tegn fra deg som varmer mitt sinn.

En sang på radioen, jeg stopper opp.

Skrur lyden høyt, mens hjertet gjør et hopp.

På tur i skogen blant mose og trær,

du er med oss i lyngen og plukker bær.

Ikke en dag har gått uten deg i mine tanker.

Du har din plass i mitt hjerte som banker.

Jeg kikker stadig opp på himmelen blå

og undres hva min engel gjør nå?

Da mørket kommer og stjernene skinner,

drømmer jeg om deg og lager gode minner.

For meg du er den vakreste stjerne,

som smiler så flott og lyser i det fjerne.