Å gjøre det umenneskelige...

Da kvelden kom og personalet på sykehuset satte inn den bittelille kisten, stoppet tiden.... Jeg var så ubeskrivelig kvalm. Det er nesten så jeg ikke kan skjønne det idag heller, hvordan vi fikk det til......4mnd etter. Først satt vi bare der. Holdt og klemte på Sarah Louise enda hardere. Luktet på henne og studerte hver eneste lille finger og de små tærne. Tårene sprutet, hjertet banket som besatt.

Vi begynte å kle henne om. Sjekket at alt var bra fra innerst til ytterst. Vi la merke til alle detaljene, som de søte harepusene på de knallrosa sokkene. Og de nydelige blondene på silkeull-undertøyet. De bittesmå krøllene i det rødlige håret, og de gode kinnene.

Det var nå hun fikk smokken sin også. Alle babyer får jo smokk, som en trøst om de er lei seg og gråter- iallefall alle mine. Sarah Louise fikk sin smokk, helt lik, samme type og samme farge som de andre jentene.....Hun skulle ikke ligge å gråte eller være lei seg på et vis... Hun skulle sove søtt med smokken sin, et deilig rosa teppe og en liten bamse.

KJÆRLIGHET

MAMMA SIN SKJØNNESTE SKATT

PAPPA SIN LILLE FRØKEN

Oppi kista lå det en liten pute og et lite teppe, hvitt og fint. Det så ikke behagelig ut å ligge oppå den puten, så den fjernet vi. (Ny hjertepute i skinn fikk hun noen dager senere).

Vi pakket henne inn etter alle kunstens regler.
Hun var utrolig nydelig der hun lå.....og sov.

Timene gikk...... mens vi snakket og fortalte henne om hvordan alt skulle bli, om alle hun ikke fikk se og bli kjent med. Om hvor fantastiske søsken hun har og alt vi ønsket å gjøre sammen med henne og for henne. 

Vi sang også flere sanger for henne, blant annet denne sangen som også pappa`n har blitt så dreven på:

Når trollmor har lagt sine elleve små troll,
og bundet dem fast i halen,
da synger hun stille for elleve små troll,
de vakreste ord hun kjenner;
Ho aj aj aj aj boff
Ho aj aj aj aj boff
Ho aj aj aj aj boff, boff!
Ho aj aj aj aj boooff!

Vi måtte prøve å legge på lokket.....bare et lite øyeblikk

 Seint på kvelden trillet vi jenta vår liggende i kisten, ned i kjelleren....

Vi spurte om vi kunne vente med å legge på lokket til vi kom ned....og det fikk vi

 Det var en uendelig lang vei å gå....




Å måtte legge sitt eget nyfødte barn oppi en bitteliten kiste......  er et mareritt. Det verste jeg har gjort noengang. Det er sånt vi hører om, leser om....gråter over......men det skjer ikke oss. Tankene raser. Har hun det bra, vil hun fryse, ligger hun godt, har vi sagt alt vi ønsker å si? Panikken, angsten, og alt det vonde tar kontrollen......vi er så utrolig slitne.....

Vi har akkurat måtte gjøre det mest umenneskelige jeg kan tenke meg......vi har lagt vårt perfekte lille pikebarn i en så altfor altfor liten kiste.

Veien hjem fra sykehuset var grå, lang, trist og ufattelig tom.

Våre hjerter har mistet en viktig bit- og vi er endret for livet.

SARAH LOUISE